Atle Lundhaug

Alzheimer.

Hva tenker du når du leser ordet ALZHEIMER ?

Inatt ble det ei dårlig natt for meg klokka ble det siste jeg husker 01.30, jeg lå og hørte på Eli sove. Hun sov så godt og tryggt, trygg fordi hun var i kjente omgivelse, sin egen seng eller rettere sagt vår seng. Sengen jeg nesten ikke greide gå å legge meg i når hun var borte. I den tiden var vår seng et reint torturkammer som je nesten ikke orket entre. Det var det jeg tenkte på inatt, savnet, reddselen, håpløsheten og sorgen. Det er vanskelig å tenke tilbake og det skal man kanskje unngå, men så ligger det der langt bak i hodet og kommer tilbake noen ganger når det blir stille etter sengetid. Når bildet over ble tatt hadde allerede den onde i Eli’s hode begynt sin ødeleggende ferd. Lite visste vi om hva som skulle ramme oss om få år.

Nå har det gått en tid siden kaoset startet opp i slutten av november og vi har kjempet oss tilbake til en så nær ” normal ” tilværelse som er mulig nå. Det var å komme oss tilbake i treningsmodus vi hadde som mål og der er vi nå for idag var det 3. gangen denne uka og Eli koser seg. Det var en viktig del av vårt sosiale liv før og skal bli det igjen. Nå blir utfordringen å sette det litt mer i system. 3 dager trening og besøkene på Helsetunet 2 dager da har vi fyllt opp den sosiale biten slik vi ønsker. Da har vi 2 dager til som vi kan bruke på familie. Slik litt hver dag er passe tempo for oss.

Det blir kanskje litt mindre foto og litt mere tanker rundt dette med å mestre ting fremover. Foto har vi jo IG, Flickr, FB og litt G+ til. Rein fotoblogg får jeg nok overlate til andre som kan det bedre. Det er egentlig dette med å være omsorgsperson jeg ønsker å fortelle om slik at kanskje andre slipper gå i samme feller som jeg gjør noen ganger.

Litt bilder som lys i mørket blir det nok.

Ha en fin kveld.

Man opplever bare øyeblikk av lykke, og spørsmålet er hvordan man skal leve for å få flest mulig slike øyeblikk.

Anne Karin Elstad