Bare å gi opp.

Kan vel egentlig si det slik at uansett hvilken glup ide jeg klekker ut i løpet av sene nattetimer eller for den del dag så fungerer det kanskje en til to ganger. Slik ble det også med den siste for i kveld kunne jeg like godt ha tatt fart og prøvd løpe gjennom veggen. Det går jo heller ikke. Det å kunne få en liten time eller to der vi kunne kos oss gikk bokstavelig  sett i dass. Det var der hun var for det meste. På 3 timer tror jeg ikke jeg klarte å få henne til å sitte i ro 10 minutter. Jeg ante jo urå med en gang da påkledningen var to t-skjorter, en varmetrøye og en hettejakke. Da er kaoset allerede der og samme hva jeg gjør så blir det galt. For hver gang jeg ikke svarte eller hun ikke likte svaret så ble serveringen ikke vakker. Det er da jeg tenker på forestillingen om den snille gamle damen med alzheimer som hadde håndveska innpå armen. Perfekt slagvåpen for den gamle damen var ikke så snill. Jeg skulle ha gått etter en ½ time, men det kunne jo ikke. Jeg skulle jo vær snill ektemann og hjelp kjæresten min med det man gjør før man legger seg.

Hvorfor kunne det liksom ikke være nok med alzheimer, må hun bli så ufin i tillegg ? Ja jeg vet det er sykdommen, men den bor i henne. Noe som var tenkt skulle bli noe vi kunne ha sammen for å få noe i nærheten av kvalitetstid ble en ren plage i tre timer. Det er da jeg tenker hvilke miljøtiltak er det som skal få en person til å dempe seg såpass at man kan ha en koselig stund på kvelden. De tiltakene måtte ha begynt flere timer før jeg entret scenen i så fall. Bare å gi opp. Jeg får heller lure meg ut så fort hun begynner slik eller at jeg ser uroen da jeg kommer. Dette kjenner jeg igjen for jeg har mange hundre turer bort til den stor furua i haget når hun ble slik og bodde hjemme. Får si jeg føler meg som et slakt. Dette var ingen god kveld og da blir natten også det samme. Det blir nok badegulvet til slutt for varmen der sovner jeg av.

For å si det slik så overlevde jeg den natten også, men så mye søvn ble det ikke. Det blir jo til at man spoler tilbake når noe går galt. Jeg gjør ihvertfall det så det har blitt en del spoling. Nå har vi vært ute å gått litt Vamp og jeg og litt husarbeid har vi også klart og få unna. Så får vi se da hvordan jeg skal angripe det idag.

 

5 Kommentar postet

  1. Jeg støtter de to kloke damene over her av hele mitt hjerte! Du skylder både deg selv og Eli (og barn og barnebarn) å ha et så godt og verdig liv som mulig til tross for situasjonen dere er i. Du må prøve å løfte blikket og se hva du har å leve for utenom Eli. Smerten over det du opplever vil alltid være der, men det er faktisk mulig å ha det litt bra allikevel. Jeg skjønner at du ganske sikkert er så sliten at du egentlig ikke har krefter til å tak i eget liv, men da er det lov å be om hjelp! Sender en varm og oppmuntrende tanke i din retning, og håper dagen i morgen blir litt bedre.

  2. Har lenge hatt lyst til å kommentere..men vanskelig å si noe og, for nå måtte jeg le litt og..håndveske som slagvåpen ja.. Ja godt en ikke veit hvordan en sjøl blir når sykdom og/eller alderdom innhenter en. Veldig trist å lese om deg Atle og “Gullhjerte”. Dere er på samme alder som meg og min mann, og vi har vært par fra 16-17 års alderen. Og selvfølgelig har ingen noen garanti for noe her i livet, men en tenker jo som åra går at en skal ha en god alderdom sammen, og gjøre forskjellig som en ikke har hatt tid/anledning til før.Så blir ikke livet slik for alle. Men vi har alle et ansvar for vårt eget liv, og jeg synes du “graver” deg ned i elendighet Atle.. og depresjon.Du kan ha igjen veldig mange gode år, jeg hadde ikke ønsket at min mann skulle gå nedenom og hjem om jeg skulle bli så syk. Er det ikke noe tilbud der du bor, Friskliv, Psykisk helse ..besøksvenn..Håper du klarer å gjøre som Solveig over her sier: “Venne deg av med et likeverdig samvær med henne du elsker”. Husk at du også har barn og barnebarn som sikkert ønsker en far/bestefar som kan ha det bra og! Føler virkelig med deg, men du må tenke mer på deg sjøl, så får du forhåpentligvis bedre livskvalitet også. Få deg en hvalp! Vamp begynner å dra på åra, om jeg forstår det rett!

    • Det er litt vanskelig å svare på det du skriver, men en ting vet jeg med sikkerhet og det er at jeg ikke kommer til å gå nedenom. Jeg vet veldig godt hva jeg tåler og der er jeg ikke nå. Dersom jeg skal kunne være noe for Eli så må jeg holde meg flytende og det er god nok grunn for meg. Jeg må på et vis gjøre det jeg prøver på ellers vil jeg fort være der ned som du er redd for. Gudskjelov så tror jeg ikke våre barnebarn tenker så mye på at mormor er syk og hva det kan føre til for meg. Vi hadde ett ønske Eli og jeg og det var at jentene våre skulle fortsett som før for da slapp vi å tenke på det. Det er veldig vanskelig å tenke på seg sjøl for det vil bryte veldig med min natur og det vil jeg aldri klare. Jeg har kun et ønske å det er å være der for Eli så lenge hun tramper rundt på denne jord. Det ville hun ha vært for meg også.

  3. Du sier at tidsbegrepet og til dels stedsbegrepet hennes er helt borte, eller i hvert fall svært svekket. Det betyr at kun ting foregår i øyeblikket for henne. Og hva er et øyeblikk? Og hvem er du som skal styre hennes øyeblikk når hun ikke klarer det selv en gang? Omtrent så håpløst kan det synes. Det er en fase i løpet hun er inne i nå. Den vil gå over, men ut av den kommer ikke Eli som du kjenner. Det kommer en god, nydelig dame, som antakelig ikke klarer å formidle noe med ord. Hva hun oppfatter av det du sier vet vi ikke. Den fasen vil tross alt bli bedre for deg, så kort gjerne ned på besøkene nå. Verken hun eller du har godt av dem. Hun glemmer at du har vært der i det sekundet du er borte, så det er deg selv du piner med dette. Gullhjerte. Ha henne i hjertet. Der har hun og du det best akkurat nå. Stikk gjerne innom en liten tur av og til, men ikke forvent at hun skal fryde seg over det. Det er ikke slik denne sykdommen fungerer. Det er den forferdelige sannheten. Du formanes til å praktisere ansvarlig egoisme nå. Den leksa du må lære er den vanskeligste du noen gang har hatt, men du må venne deg av med et likeverdig samvær med henne du elsker. Du må venne deg av med at din omsorg overfor henne blir satt pris på. Det er kaos i hennes hode, og hun kan ikke hjelpe for det. Føler inderlig med deg!

    • Jeg vet du har rett min venn, men som du også vet så klarer ikke jeg den biten med å tenke på meg selv det blir veldig imot min natur Solveig. Det er jo slik at når Eli er inne i en slik periode så prøver jeg ut litt andre tider og går ikke det så drar jeg ikke hver dag. Nå er det slik igjen så da blir det ikke hver dag. Hun var veldig vanskelig i går og nå i dag så da er det ingen grunn til å tro at hun er enklere imorgen. Da blir det å stå over en dag eller to hun husker jo ikke når jeg var der allikevel.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist