Jeg tenker på historien om mannen som skulle klippe seg, men måtte skynde seg opp på sykehjemmet fordi hans kone bodde der. Hun husket ham ikke, men han husket henne og det var grunnen til at han gikk dit. Denne historien har jo gått rundt på FB og den gir meg en følelse av at det nytter. Eli har forandret seg og er ikke lengre den hun var, men jeg føler det samme så hvorfor skal jeg da trekke meg tilbake å dyrke mitt ego som jeg allikevel ikke har. Jeg må forandre hele min personlighet for å kunne gjøre det. Flere ganger har hun sagt at hun er så redd for å miste meg. Det betyr jo at det finnes følelser igjen langt der inne. At det skifter fra å være glad i til drittsekk på få minutter er jo ingenting jeg hefter meg med dagen etter. Visst blir jeg lei meg, men etter ei natts søvn er alt på plass igjen. Koden for å få søvn har jeg delvis knekt og jeg kan se på morgenen at det har blitt mye bedre de siste ukene. I natt sov jeg 7 ½ time. Det meste registrert som lett søvn, men jeg føler meg uthvilt. Koden for meg var NRK klassisk på radioen. Med radioen innstilt på den kanalen stående på nattbordet sovner jeg og sover godt også. Klassisk musikk er veldig beroligende ihvertfall for meg.
Når jeg er på sykehjemmet så er det jo ikke bare Gullhjertet mitt jeg besøker, jeg har fått venner der som betyr noe for meg. Da jeg satt i den innerste stua i går mens Eli vandret ut og inn på rommet sitt kom Astrid inn til meg, stoppet opp smilte og sa Hei. Ett eneste ord pyntet med et smil som varmet mer enn en glødende Jøtul. Jeg hjalp Ella sette seg trygt ned i en stol og hun strøk meg over kinnet som takk. De betyr så utrolig mye disse koselige menneskene. Man gir bort bittelite og får ei trillebår tilbake. På en måte så blir vektskåla i balanse om du forstår hva jeg mener. Hva så Gullhjerte mitt ville at jeg skulle ha gjort vet jo ikke jeg, men jeg hører frykt i hennes stemme og kan se den samme frykten i hennes blikk og det er nok for meg. Det er nok av folk som dyrker seg selv så jeg tror ikke jeg trengs der. Jeg har aldri spurt jentene våre, men jeg er stødig sikker på at de vil at jeg skal gi alt det jeg kan for mamma. Jeg er pappa og skal stå på beina selv om det stormer fra alle kanter. En pappa skal ofre noe for sine barn og en ektemann skal også ofre noe for sin ektefelle. Lik alt annet som lever så lever vi for at andre skal leve videre. Det er ikke så viktig hvor og når jeg måtte lukke øya for andre tar over da det skjer. Det kalles å leve og det er slik livet er.
Snart er det jul og vi synger kanskje Deilig er jorden……..slekt skal følge slekters gang. Veldig ofte brukes den i begravelser også og det sier vel alt.
Livet handler mest om hva du kan gjøre for andre og ikke så mye om hva andre kan gjøre for deg.
Som vanlig så var jeg jo på besøk hos Eli i går også og det var vel ikke så mye forandring til det bedre. Det var akkurat som det har vært noen dager nå. Når det blir slik så bruker jeg hoppe over en dag og det skal jeg gjøre ikveld også. Ikke fordi jeg ikke har lyst til å besøke henne for det har jeg hver dag. Håper jo alltid på at det er litt bedre selv om det neppe blir det fremover. Mulig hun blir litt roligere lenger fremme, men da har jo alzheimer tatt enda en bit og det ønsker man jo ikke heller. Uansett hva som skjer så blir det tross alt ikke bedre.
Skal ta meg en tur på treningssenteret i dag og da dyrker jeg jo mitt ego litt uten da å elske mitt eget speilbilde. Det er overbefolkning der også etter salget av selfie sticks å dømme. Genial oppfinnelse for alle som liker seg selv best eller som går på opplæring for å gjøre det. Dersom det finnes en slags moral her så må det bli.
Kjøp selfie stick å bli lykkelig.
Ha en fin dag og smil til en du ikke kjenner så får du et tilbake.
Det var kuldegrader å hva gjorde løvetannen ? Jo den fortsatt å blomstre fordi den gjerne vill glede sine omgivelser.