Om savn.

Da var det ei ny uke og jeg skal ikke si med nye muligheter. For meg er det viktigste blitt å holde på de muligheten som finnes, ikke skape nye. Jeg hadde jo tenkt litt at søndag skulle få være min fridag da jeg skulle pleie meg selv. Dyrke mitt ego om du vil ha det slik. Vi var oppe tidlig Vamp og jeg så vi satt ved kjøkkenbordet som så mange ganger før å så dagen åpne seg i sørøst. Når sola kommer så er det der lyset først komme fra her i grenda vi bor. Det ble en lang tur på oss, kanskje litt for lang for Vamp. Han ble 12 år i går Vamp og han går mye saktere enn før så turene blir det han som styrer. Kameraet er jo alltid med, men det er ikke bestandig jeg finner noe øyefryd. Det gjorde jeg ikke i går heller så det ble mer å leke seg med kameraet. Blir jo slike bilder ut av det som jeg ikke liker. Jeg må kjenne igjen det jeg ser for å like det. Moro er det jo å forsøke fange solas stråler, men det gikk heller dårlig med det. Det er ei tid for alt og i går var det ikke rett tid. Dagen som skulle bli en egotrip gikk i dass. Samme hva jeg gjør så havner tankene hos Gullhjerte mitt. Vi har jo trålet hver meter i skogene rundt omkring her i årevis så skogen er full av minner og bålrester. Da er det liksom helt umulig å koble bort. Gode minner blir til dårlig følelse fordi hun mangler. Det skal nok gå dette, men som Isabelle og jeg pratet om i helga så blir det ikke bedre fremover.
Vi gikk heim til slutt for Vamp var fornøyd med utelivet og jeg hadde litt husarbeid også. Det var jo litt klær som skulle vaskes. Ligger jo på etterskudd hele tiden nå som jeg jo må gjøre alt alene. Kunne ikke gjøre annet enn å smile heller for på kommoden på badet hadde jeg lagt klærne hennes fra lørdag i den rekkefølgen hun tok dem av. Hun elsker badekaret Eli så det blir bading hver lørdag. Lenge før Emma og Isabelle dro begynte hun å mase om å bade :))
Det var dette med klærne, det kan jeg jo si litt om for kanskje det kan hjelpe andre som har sine med kognitiv svikt boende hjemme. Når Eli bader så legger jeg frem nye klær i den rekkefølgen hun skal ta dem på fordi da kan hun gjøre det uten hjelp. Vet det høres rart ut, men genseren kan faktisk komme på før t-skjorta. Hun vet hva hun skal ha på, men ikke rekkefølgen alltid. Frustrasjon er ordet som dekker det at hun ikke får til dette som så mye annet. Det morsommet er at når klærne ligger der i riktig rekkefølge så forteller hun meg at nå tar jeg på det…………..Da blir det motsatt og hun blir fornøyd, det betyr mestring.
Jeg sier jo hele tiden at jeg savner henne veldig og mest er dette på kvelden. Kveld er jo da alle dagens gjøremål er ferdig og man kan sette seg ned sammen. Dette savner jeg veldig. Lenge har jo livet mitt bestått i å sørge for at alt blir så bra som mulig. Da føler man seg jo også samtidig nyttig. Dette med å ha omsorg for henne er jo noe jeg har sett for meg at jeg skulle ha lenge. Det hadde jeg også hatt, men så begynte jeg å tvile på at dette var trygt for henne. Vi går mot vinter. Da ble det jo slik at jeg ga fra meg omsorgen for henne. Dette er det jeg savner så veldig. Det er liksom ikke Eli for hun ble mer eller mindre borte 2 år siden. Det har tatt meg lang tid å forstå at det er omsorgen for henne jeg savner. Det gjør noe med ditt syn på deg selv da den plutselig blir borte. Det fikk jeg under et døgn på å forberede meg på. Hvordan beholde følelsen av å være til nytte for den du er så glad i det nå er ? Det vet ikke jeg, men er på konstant leting etter noe. Lørdag og da søndag ble jeg hos henne til veldig sent og det ga meg den følelsen tilbake. Jeg kunne sitte der foran tv`n på 3C og la henne få hvile som før. Sammen med å være til nytte så kom følelsen av at det var litt som før da hun brukte sovne med hodet på min skulder. Det er jo godt å se at hun smiler med øynene de gangene hun våkner samtidig med at kvelden får en mening. Så får vi se da om jeg kanskje kan få hjelpe henne som før med det hun skal før hun legger seg. Det å sitte ved senga å se henne sovne gir sjelefred og kanskje savnet etter det å få utøve omsorg for henne vil bli borte. Det var jo slik vi hadde tenkt oss det. Den som var frisk skulle ta seg av den som var syk.
Jeg aner jo ikke om dette er noe som man kan gjøre på et sykehjem, men skulle jo tro at det var bare fint for det er jo ikke så mange på vakt om kvelden. Fordelen er jo at jeg kan alt om Eli`s rutiner og behov. Det vil jo også bidra til å gi henne trygghet. Jeg er litt lei av å være besøkende pårørende for det er jo halve livet mitt som bor der nede. 50 år har vi sammen og de går aldri å viske ut. Eli er borte, men jeg har fremdeles Gullhjerte mitt.