Bare en liten stund til.

Usj for ei trist tid det er ute nå for da jeg sto opp idag var det mørkt og nå er det bekkmørkt igjen. Tenkte jeg skulle få malt ferdig på kjøkkenet, men det tørker så sent denne sperregrunn som jeg har i bunnen. Nå har jeg fått på et lag vindusmaling, men det skinner igjennom så det blir et strøk til. Jeg liker ikke lukten av maling selv om denne lukter veldig svakt. Det er fryktelig trist å sitte slik å spise alene så det blir veldig dårlig med mat nå om dagen. Magen er kraftig i ulage også og da blir det liksom enda verre. Jeg savner Eli, men det har jeg jo sagt en del ganger før.

Rart å tenke på at før var det liv og røre her med henne vandrende rundt og hjemmesykepleien som stakk innom. Det savner jeg for det er mange dager jeg ikke veksler et eneste ord med noen før jeg besøker Eli på ettermiddagen. De fleste samtalene blir med Vamp og han er dårlig på å svare. Det var jo mye som skjedde rundt henne for det var jo litt oppfølging i hverdagen. Nå er jeg pårørende med min kjære på sykehjem og da tok alt slutt den dagen døra smalt igjen bak henne. Det var da betydningen av å være pårørende forandret seg, Ikke for at det gjør noe heller for ordet pårørende hater jeg. Føler vel litt at systemet svikter, men det er vel slik det skal være. Gudskjelov så har jeg veldig god kontakt med de som jobber på 3C. Det er vel disse jeg skal forholde meg til nå, men jeg synes at kontakter du har hatt fra den fatale dagen alt forandret seg også burde følge videre. Man får jo en følelse av at det er personlig oppfølging. Det der skal ikke jeg deppe over, men jeg tenker jo litt på hvordan dette med ensomhet og alt ville ha vært dersom jeg hadde vært 90 og sett døra bli lukket bak min kjære.

Jeg var hos Eli i dag også, men jeg dro litt tidligere ettersom jeg var på Skotterud uansett. Nå hadde Linda vært der før på dagen og det hadde vært alt annet enn lett for mamma gråter og vil hjem. Stort bedre var det ikke da jeg kom, men jeg er jo litt vant til at ting kan være vanskelig. Jeg er litt engstelig om dagen fordi jeg synes Eli har forandret seg en del nå. Dels synes jeg hun har mistet litt mer sperrer for i dag var jeg slem og alle andre dumme og det som verre var. Banner gjør hun også litt og det har hun aldri gjort. Idag var nok en dårlig dag også for hun gråter for magen og da følger alt annet etter. Verre synes jeg det er at hun begynte å kalle Rognlia hjem i dag. Hun var engstelig for at vi ikke skulle ta oss opp med bilen. Da jeg sa at vi bodde på Østfjell så koblet hun ikke det med hjemmet vårt. Hvem var så jeg i dag ? Hun husket jo heller ikke at Linda hadde vært der, men så husket hun heller ikke at jeg brukte være det da Linda spurte etter pappa, nei han har ikke vært her.

Hun heklet i dag også, men spør veldig ofte om det blir rett så det må vi bare fortsette med.

Det blir spennende på lørdag å se om Gammelstuen er hjemme for Gullhjerte mitt for da tar jeg henne hjem igjen. Håper bare at det blir like fint som sist lørdag.

Jeg ønsker jeg kan få beholde henne litt til bare en liten stund til. Vi er ikke ferdig enda.

7 Kommentar postet

  1. I et levende kjærlighetsforhold så får du aldri nok. Du blir aldri ferdig. Jeg ser at dette er et gammelt innlegg, har ikke funnet ut av Bloglovin ennå. Liker best å føgle deg fra Facebook 🙂 Men jeg må jo prøve meg på noe nytt 🙂

  2. Jeg håper dere får en fin helg Atle. Og jeg syns det er veldig godt å se at du har god kontakt med – og tillit til – personalet på avdelingen til Eli.
    Jeg er 60 år og har i dag vært i bisettelsen til min onkel på 75, som ble diagnostisert med Alzheimer i 2012,(etter at han hadde klart å holde skjult at noe var galt i noen år). Det er litt reisevei tur/retur og på samtlige stopp på bensinstasjoner for å bunkre kaffe og litt ekstra energi har jeg blitt spurt om jeg vil støtte Rosa-sløyfe aksjonen i dag. Jeg har svart nei alle gangene og sagt at jeg syns det er på tide at noe annet får slippe til; for eksempel Alzheimerforskning, som jeg velger å støtte i dag, og i morgen, og til neste år. Ungdommene bak kassa blir litt rare i ansiktet, (og jeg har da vitterlig opplevd opptil flere dødelige kreftformer i nærmeste familie selv). Men jeg er veldig lei av at det er bare er en type diagnose som skal få all oppmerksomhet og tilsynelatende krever alt vi kan bidra med til ny forskning, når nye folkesykdommer og uløste gåter absolutt trenger vår oppmerksomhet fortere enn vi kan klare å lage rosa spylevæske og kopper og drikkevann og gudvethva!

  3. Håper helgen byr på lyspunkter, Atle. Det trenger du!
    Stor klemmmmmm til deg.

    P.S.: Håper du ser dette. I det siste har mange av svarene mine til deg bare blitt borte. Mulig jeg gjør noe feil. :)))

    • Det håper jeg også og takk for klemmen. Alltid godt med en. Jo da denne kom den vett. Er ikke så glad for dette styret som er der når man skal inn å kommentere og det er vel der det skjer noe galt tror jeg.

      • Jeg er vel ikke så opptatt av å få svar på kommentaren, men det er jo fint om du har mulighet til å lese den når den først er skrevet. 😀
        Men det kan jo tenkes at vi overlever begge to uansett. Sånn kanskje!
        😉 😀 😉

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist