I SKOGEN EN SEPTEMBERKVELD
I skogen en septemberkveld
aleine,
som alltid.
Blikket lavt,
nede hos steiner og strå,
tegn som skyggene skriver.
Et tørt ospeblad på stien
rører uendelig varsomt på seg, en
snutebille kravler under det. Og
store bleike bregne-hender
svinger flatt fra side til side
som prøver de å stoppe vinden. Et liv
så smålåtent stille at det er som
sansene bytter funksjoner:
Jeg hører med øynene
og ser med ørene, alle grenser
slettes ut; ensomheten
djupt i mitt eget mørke og
i strået som lener seg mjukt mot brisen
går opp i en høgere enhet, et fellesskap
utenfor formenes strenge normer
av kjøtt og klorofyll.
Hans Børli
Det er jo oktober, men allikevel synes jeg diktet passer. Hvem vet egentlig hvilken måned det er og om de 12 egentlig eksisterer. Selvsagt gjør de det, men de er menneskeskapt.
#noedit