Det er ikke så ofte jeg tar en bytur etter at Eli ble syk og i går var første gangen. Vi brukte jo før å ta en tur til hovedstaden en gang på sommeren. Jeg er ingen byfotograf så jeg fant ikke så mye å ta bilder av fordi jeg ikke klarer se før bildet blir tatt hvordan det blir. Om du smiler litt nå så er det slik jeg fungerer, jeg må ha et bilde i hodet før jeg tar et.
Nobels Fredspris og mange svarte biler,men nesten ikke folk jo. Norges paradegate som på 17 mai er stappfull var nesten blåst for folk. Tiggere var det nok av i hvertfall. Jeg er av den heldige sorten som ikke har noe imot et fargerikt fellesskap ellers hadde nok turen opp til slottet blitt en sørgemasj for så mye lusekofter så jeg ikke. Derimot var det mange med andre tradisjoner. Synes det er litt kos jeg da å smile til ei dame som slepdrar en illsint ung herremann unna døra til issjappa for hun smilte tilbake under skautet som jeg kaller det. Situasjonen med det lille stabeistet hadde vi jo felles. Så hjalp jeg en som så ut til å være fra India eller der omkring med å ta bilde av ham og dama foran slottet. Forsto ikke et kvekk av hva han sa, men karen hadde…………helt rett iPhone. Sveivemobil kaller jeg iPhone til stor frustrasjon for en venn. På tross av at sveiva var i veien så ble bildet av den nye mørkhudede vennen tatt og jeg fikk et klapp på skuldera og et smil. Du skjønner du som kanskje er litt redd de fra en fremmed kultur………de smiler de også. Du trenger ikke forstå et ord så lenge det går med et smil. Helt uten mål eller forventninger til bybesøket så ble det en koselig dag. Det ble mange smil så jeg føler meg rik etter en slik dag selv om jeg nok smiler mest med øya.
Da får du se litt av det jeg så og bildene der er selvfølgerlig #noedit. jeg har ting jeg må forberede for idag skal Gullhjerte mitt få komme heim en tur.
