Det er mange ofre det alzheimer styrer.

Jeg kunne beskrive situasjonen her hos oss på denne måten………….TRØTT. I de siste måneder er det veldig sjelden med ei hel uke rolige dager å denne uka er heller ikke noe unntak. Kanskje var årsaken min fars sykdom, men uansett slitsomt er det. Det ble jo godt 19 timer i våken tilstand fredag pga at vi måtte få far på sykehuset utpå kvelden. Kanskje var det en slags forklaring på oppførselen hennes i dag. I dag var det på ny fullstendig kaos og jeg tror nok vår datter Isabelle fikk en grundig leksjon på hvordan livet er veldig ofte hos mamma og pappa. Det er jo ikke lenge siden hun var hjemme sist, men utforbakken er veldig enkel å se. I dag har hun i tillegg vært veldig krass i munnbruken så jeg har fått sikkert det jeg fortjener og litt til. Jeg har jo begynt å hysje henne ned litt for ordvalget er jo ofte det våre jenter ikke fikk si da de var barn.

Hun vandret hele tiden da Isabelle var her og fortsatte også på sykehuset da vi var der. Prøvde jo å roe det ned litt med en liten hvit en før vi dro på sykehuset, men det var som å skvette vann på gåsa. Ingenting virket og slik er det gjerne da jeg ikke får ta i henne. Vel hjemme igjen klarte hun fylle opp toalettet med så mye papir hun hadde tatt med fra sykehuset at det ble tett. Det var bare gå ned på kne og dra alt samme ut med håndmakt. Det var ikke det gladeste gutten i klassen som fortalte henne sikkert i litt brysk tone at hun ikke måtte kaste så mye papir ned i der på en gang.

Hva som skjedde etterpå er kort fortalt, hun slo med flathånda så det suste. Det har ikke skjedd på litt over ett år. Ikke det at det gjør meg så mye fysisk, men det å oppleve i seg selv at den man ofrer alt for takker på den måten gjør noe i hvertfall mentalt.

Nå kommer sikkert mange til å si det var ikke henne som slo, men det går ut på ett for meg. Jeg vet det er en del pårørende som får utstå både slag og spark, men dette synes jeg ikke man skal godta. Jeg gjør det ikke og kommer ikke til å godta det heller så jeg sa ifra at for meg er det å slå det samme som at hun ikke er trygg i sitt hjem og at det da betyr at hun ikke kan være hjemme. Det forsto hun tror jeg for unnskyld kom veldig fort. Sykdom eller ikke, skjer det mer så skal ikke jeg ha henne hjemme.

Jeg lærer på en brutal måte og er vel ikke så skråsikker lengre på at hjemmet er det beste for henne. Synderen er denne stressinga med toalettbesøkene. Jeg ser jo også at jeg nok må følge litt mer med på det som handler om personlig hygiene også.

Jeg står i dette hver dag og blir vel litt immun kanskje, men det må være leit for en datter som vel også har hatt mamma som rollemodell å oppleve hvordan det har blitt.

Det er mange ofre der alzheimer styrer.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist