Nå er det snart midt på dagen og vi har ikke vært utenfor døra enda så nå må vi se til å komme oss ut. Litt startproblemer i dag for hun er trøtt og aldri så lite deprimert og da bommer hun litt på tid og dato. Vi må nok få oss litt mer hjelpemidler slik at hun vet lettere hvilken dag det er. Når hun bommer på dagen så er det veldig vanskelig å få snudd henne for det fungerer ikke så bra med mobilen lenger. Det å dra av et par daglapper på kalenderen er vel neppe en stor sak for deg og meg, men når du ikke greier helt å følge med så blir det grunnlaget for en del frustrasjon.
Det ble litt ekstra trøsting før vi fikk tid og rett dag på plass, det finnes jo hjelpemidler for dette så jeg får få tak i det. Jeg synes det er viktig at hun er mest mulig selvhjulpen på det meste for det gir en god selvfølelse som er viktig for alle.
Alle ting som kan bidra til det er jo bra å ha. Boka med snora mellom i dag og i går blir ikke så bra lenger for det er jo bare å flytte snora og så er en ny dag forbi.
Du og jeg kan jo smile litt av det, men det er jo plagsomt nok for den det gjelder.
Vi har litt mer utejobb vi må få unna i dag så jeg håper hun blir i bedre form etter en spasertur med Vamp, et lass til med ved skulle vel også vært i hus.
Vi får se hva vi rekker. Ha en fin dag og sett på vinterdekk for jeg tror snart det kommer noe hvitt fra oven.
Det ble etter hvert en fuktig dag og ingen av oss liker det så veldig bra, men da det blir så fuktig og kaldt så er det ingen bønn forbi. Det ble en halv innedag. med andre gjøremål enn de planlagte. Det er jo ikke noe problem for vi har nok å gjøre inne også, men det som er så synd er at da blir det mye fokus på denne magen igjen. Det er ikke fullt så enkelt å avlede oppmerksomheten når toalettet er så nær ved, men det gikk da ikke så verst allikevel. Vi fikk da litt orden i en del klær i skuffer og skap. Hun er mye klarere nå om dagen enn for ei uke siden og det er godt med litt pause. Når jeg sier klarere så er det jo ikke slik at man ikke merker at noe er feil. Alzheimer blir jo ikke borte, men det jeg mener er at hun trenger ikke så mye instrukser for å fungere. Jeg tar det litt som et tegn på at hun har blitt litt mer selvstendig og kanskje ikke så redd lengre. Redd fordi hun forstår at noe skjer inne i henne tenker jeg. Kan hende det er en effekt av at hun ikke kan lenes seg på meg absolutt hele tide. Jeg vet jo ikke dette så jeg bare tror at det er slik. Kanskje er det bare litt opptur før det går utforbakke igjen. Jeg velger å tro at det blir slik en stund nå for det er jo det mest behagelige for oss begge.
Vi har også sett litt på bilder og det var bildet over hun likte best av de vi så på. Valmue er jo Eli’s favorittblomst. De er jo fine fra knopp til helt utblomstret.
En liten tur i butikken ble det også i dag og da var handlelisten på plass igjen med kulepenn for å stryke ut det hun hadde plukket i handlekorga. Nå var det ingen plukking av ting hun plutselig fikk lyst på, kun det som sto på lappen. Det er veldig merkelig å være med om når det blir helt plutselig slutt på forvirringen og alle bitene faller på plass i hvert fall nesten. Vi trenger noen perioder slik for da får en slags respons på det vi gjør i hverdagen. Vi prøver alltid å få den så lik som mulig, samme rutiner og helst på samme tid. Får håpe det varer lenge.