Det har blitt litt dårlig med blogging nå et par dager for jeg har måttet omprioritert litt. Dels har vi hatt litt besøk som da gir litt problemer i etterkant og så har vi dette med at bilen vår fremdeles er på verkstedet. Det med bilen har gitt så mye problemer at hadde jeg hatt en litt feitere bankkonto så hadde jeg gått inn i første og beste bilsjappe der de måtte hatt en hvit SUV og kjøpt den på direkten. Det er nesten det at den hvite bilen mangler som utgjør det største problemet. Hun blir fryktelig urolig når hun ikke ser at den står på sin vante plass. “ Det står en fremmed bil her hvisker hun “ med redsel i stemmen. Så skal jeg prøve å forklare at den kommer tilbake da den er ferdig. Da skal jo den hentes med en gang. Denne uroen igjen fører til at døra til toalettet går opp og igjen i et kjør og jeg kan formelig se at det minker på rullen med toalettpapir. Gjemmestedet er kurven i gangen. Tror ikke noen kan forstå hvor mye frustrasjon to tørk, alltid to tørk kan gi………………… Det å skulle forstå hvorfor et menneske bedriver denne sporten er ikke mulig. Hva er meningen/hensikten med dette ? Eneste som er bra er at det havner i kurven for 2 ganger har jeg måttet løfte toalettet av røret fordi det blir tett. Litt mye pes av det ettersom det jo er limt til gulvet. Det er et 90 bend under gulvet og der blir det tett. Meste av uroen nå er pga bilen. Tror både Vamp og jeg nærmest teller ned til den 17 da hun skal på 14 avlastning. Bilen er vel forhåpentligvis på plass igjen da hun kommer hjem igjen. Aner ikke hvor mange tips jeg har fått angående dette med toalettpapiret og alt er prøvd, men fungerer ikke. Kun en rull fungerer nærmest som en pådriver og hun river nesten desperat.
Neste vår har Eli og jeg vært sammen i 50 år, tenk det og tenk da også hvordan det da føles å oppleve hvordan hun har blitt. Alzheimer viser ingen nåde. Egentlig begynte seilaset i 2014 for det var da jeg måtte begynne å lage middagen også i uka ikke bare helga som vanlig. Lett å huske ettersom jeg rundt den tiden byttet jobb og fikk mye lengre jobbvei. Det var da man savnet ferdig middag når man kom hjem. Selv om jeg ringte på veien var sjelden potetene satt på. Det er som et mareritt alt sammen, et mareritt jeg aldri kommer til å bli ferdig med. Det kommer for alltid til å være der. Eli’s mor ble syk og klarte seg ikke selv etter fylte 75 og døde 82 år gammel. Eli er snart 63 ………….. 20 år til tenker jeg. Det høres kanskje rart ut for deg, men jeg håper jeg sovner lenge før den tid. Dersom jeg skulle bli like gammel som far så blir det mange år i helvetet. Du må gjerne reagere på ordbruken, men dette er og blir et helvete, hverken mer eller mindre. Kun en ting går rundt og rundt i hodet Eli. Hvordan kunne vårt liv bli slik, jeg kommer aldri til å klare riste av meg dette. Bitter, ja visst er jeg bitter. Hva hadde du blitt om du hadde vært tilskuer i ditt eget liv ? Jeg er tilskuer i et liv som var vårt, men som Alzheimer har overtatt og sakte, men sikkert ødelegger.
