Spesiell søndag.

Det ble liksom en rar dag i går. Bloggen min eksploderte  etter at Pårørendealliansen delte den. Det var veldig moro for hjemmesiden min har kun vært der siden 13/3-2018. 126101 besøk har jeg hatt. Så fikk vi besøk av mentor Jan og Solveig. Det er vel nærmest deres skyld at du fremdeles kan lese om oss. Solveig har vel nærmest sparket meg videre og Jan holder orden på hjemmesida mi som er grunnen til at jeg fortsatt skriver. Dette jeg skriver om høre ikke hjemme blant silikon, botox og easy living. Tvert imot. Vi lever jo i en verden som består av selvopptatthet og da er det alltid rart å møte mennesker som gir så mye av seg selv. Håper bare vi kan få et lengre møte neste gang. Vi fikk en slik eksplosjon også da Erna Solberg skrev om oss og da skrev jeg på en bloggplatform. Nå er det på min egen side utenom alle topplister og det er veldig godt. Da slipper man å irritere seg over hvor kyniske bloggere kan være. Hjemmesida mi er mentor Jan sitt produkt og den har blitt akkurat slik jeg ønsket meg. Når du først er der kan du lese så mye du vil og si din hjertens mening. Jeg har nok snille lesere for det er sjelden jeg blir angrepet på noe vis slik som det skjedde noen ganger da jeg skrev på en bloggplattform. Det var mest andre bloggere som sto for den bragden. Det er jo en måte å trekke folk til egen side det også. Det spares ikke på ufine metoder i kynismens høyborg.

Så nå sitter vi her da under taket med en kaffekopp og ser på at himmelen er i ferd med å bli bekksvart. Får bare håpe det kommer litt regn ut av de svarte skyene for nå trengs det sårt litt vann. Alt har nærmest stoppet opp nå. Hagen som vi ikke klipper fordi vi liker å mate humlene er brunsvidd så nå kunne jeg like godt klippe, men jeg håper det blomstrer på nytt der bare det kommer regn. Vi klipper til høsten.

Da er det mandag igjen og vi har ei ny uke foran oss som jeg håper skal bli bedre enn sist. Det er vel kanskje for mye forlangt fordi den viktigste årsaken til uroen mangler fortsatt, bilen vår. Bare å håpe på at den blir ferdig nå. Det ble litt for høyt tempo sist uke og det kan vi jo gjøre noe med, det er bare å gjøre hverdagen litt kjedelig igjen. Det er da det går best. Nå er det bare ei uke igjen til vi har 14 dager fra hverandre igjen og jeg gruer meg. Slik skifter den mentale statusen for det er ikke mange dagene siden jeg gledet meg til å få noen dager bare Vamp og jeg. Det blir noen depresjoner, men en rolig dag så har i hvert fall jeg ristet den av meg. Man må bare så enkelt er det. Det tennes alltid små håp som også alltid forsvinner igjen. Det er jo egentlig ikke noe håp å klamre seg til.

Jeg fikk et par meldinger fra andre pårørende i går og det gjør vondt langt inn i sjela når jeg får høre hvordan de har det. Det er jo det samme for meg, men det blir ikke mindre vondt å høre om hvordan andre har det. Vi har jo fått noen års fartstid nå og det er rart hva man kan venne seg til. Venne seg til gjør man vel egentlig ikke, man bare blir litt apatisk, det suser rett forbi det meste. Det blir slik at man jo gir opp til slutt og lar skuta drive med vær og vind. Det er vel litt det jeg gjør nå om dagen. Se bare på dette med utesko inne. Det blir mye grus og sand med inn og det ikke bare ødelegger gulv, men fører også til mye ekstra jobb. Støvsugeren må fram hver eneste dag. Det å få henne til å ta av skoene har jeg gitt opp. Nå har hun fått neglesopp pga disse tette skoa som sitter på fra hun står opp og til hun krabber opp i badekaret på kvelden. Fuktige føtter i tette sko er aldeles ikke bra for beina. Nå prøver jeg å få innført sandaler uten sokk i som hun alltid gikk i fra vår til høst. Det var før og ikke nå for vi har holdt på i over ei uke med å få dette til. På med sandaler, av med sandaler, på med joggesko, av med joggesko……………………. Fram med støvsuger………………..bøtta og mopp………….. Ja du vet. Dette er enkle ting som du og jeg ikke har noe problem med å ta inn, men så har jo ikke du og jeg en sykdom på hjernen heller, i hvertfall ikke som vi vet om enda.

20 år sier forskerne så det kan ramme deg, meg og nabo’n.

 

Takk for alle besøkene. Slik så det ut etter gårsdagen.

4 Kommentar postet

  1. Takk for i går. Det var veldig godt å se dere der hjemme, i skrivestuen og hjemlige trakter. Nydelige Eli var det også veldig fint å få møte. Det ble en snartur, men vi er glade for at vi fikk til det med vår stramme timeplan for Norges-oppholdet vårt. Alt godt til dere to, som kjemper kampen sammen. Det er ekstra tankefullt at Eli nok er ganske klar over at hun er syk, og kanskje at hun blir sykere og sykere. Hold fast og hold ut!

    • Får håpe det blir flere muligheter Solveig for at du og Jan stakk innom satte stor pris på det. Hun er nok klar over det, men ikke helt konsekvensene da. Det er mest magen som bekymrer henne.

  2. Så flott med at bloggen blir delt og når ut til mange. Synes der er fantastisk at du klarer at skrive innlegg hver dag, både med tanke på tid og innhold. Nå regner det endelig her i Østfold.

    • Jo da det er moro at folk følger med. Det hender nok noen ganger at det er vanskelig å skrive, men jeg prøver få til litt hver dag. Noen ganger skriver jeg alt på en gang. Andre ganger litt utover dagen til jeg legger det ut på kvelden.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist