Skal man banne i kjerka ?

Skal man banne i kjerka ? Jeg er veldig i tvil om det, men dersom man gjør det innvendig så tror jeg man kan gjøre det. Nå er det bare det at bloggen min er meg innvendig selv om den er offentlig så da må man kanskje legge på noen filtere. Jeg tenker ofte på hvor heldige de er som har tette familiebånd der de kan søke trygghet. Slik er det ikke hos oss. Jeg tenker da ikke på vår nærmeste, våre barn. Der har vi så tette bånd som kreves dersom det er nødvendig. Da Eli fikk vite om sykdommen som ville på sikt forandre henne var det en ting som var viktig for oss begge. Jentene våre skulle fortsette som før, leve sitt liv så bra de kunne slik at jeg da Eli ble dårligere kunne bruke kreftene på henne uten å måtte bruke mye krefter på dem. Dette ønsket Eli og slik har det blitt. Jentene lever sitt liv med sine og vi fortsetter så godt vi kan, ingen blir jo uansett uberørt av dette uansett. Jeg er litt stolt av det at jentene våre virker sterke utenpå selv om det nok sikkert stormer på innsiden. Det er slik jeg vil det skal være, gråte skal vi nok sikkert få lov å gjøre mye av i fremtiden. Jeg har det vondt, så forbannet vondt og det skal bli verre enn dette så jeg trenger dem senere da jeg sitter ensom igjen.

Det skulle jo bli enda verre veldig fort for midt oppe i alt ble far syk og døde etter veldig kort tid. Da hadde jeg plutselig en syk Eli og en gammel mor selv om jeg jo ikke er enebarn. Med en søster litt for langt unna sier det seg selv at det kan bli litt mye selv om det har gått bra. For meg er det her skoen klemmer. Far ga veldig tidlig til kjenne at han støttet min beslutning i alt som hadde med Eli`s sykdom å gjøre. Primært skulle hun bo i sitt hjem. Slik var det ikke alle som tenkte så fra dag en har dette vært alt annet enn lett. Noen mennesker har et annet syn enn andre på hvor våre svakeste hører hjemme. Empati er et ord og uten handling forblir det et ord og ingenting annet. At noen har betvilt mine empatiske evner sier vel kanskje mer om dem enn om meg. Konflikter finnes over alt og jeg er nokså fryktløs av natur når det gjelder de svakeste så jeg skyr ikke en konflikt. Eli har ikke valgt denne sykdommen og ingen kan med sikkerhet si at hun har arvet den heller. Hun kommer fra en nokså vanlig familie som de fleste. Det å behandle alle med respekt er det ikke alle som klarer og jeg ser jo at problemet er størst hos de som mener de byggde landet. Alle generasjoner har på sin måte bidratt til den velstand det nå sies vi har. Det kommer også dine og mine barnebarn til å gjøre. 

Det å skulle gjøre alle til lags makter jeg ikke og siden Eli er førsteprioritet så blir det mest på hennes premisser. Dersom hun føler seg mindreverdig et sted så har jo jeg store problemer med å få henne til å slå seg til ro der. Hun forstå jo at hun ikke er som før og gjør ikke gjerne ting hun ikke mestrer, hvem liker vel å gjøre det ? Vi har et litt annet liv og det er det vi forsøker å få til og jeg forventer ikke at alle forstår det. En ting forventer jeg og det er at indre kjerne forstår at det er faktisk min kjære jeg tar meg av ikke en ukjent.

Hun har fått alzheimer ikke ønsket å få det.

3 Kommentar postet

  1. Det er mange som burde lese det du skriver, ærlig og rett fra hjertet! Empati har blitt et ord som mange slenger ut, men tror desverre at for mange er det kun et ord! Hvis noen synes at du ikke viser empati så har de ikke peiling på hva ordet betyr! Det du gjør for din kjære og familie viser jo at du har massevis av det! Mange har noe å lære her på sidene dine om omsorg og empati 💕

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist