Atle Lundhaug

Blomstrende dag får jeg si.

Blomster har alltid vært en viktig del av livet til Eli det har hun arvet etter sin onkel Teodor som drev med blomster. Det er ikke få timer hun har på alle fire i blomsterbedene sine. De var alltid velstellte. Vi har fremdeles mye blomster men i fjor og i år har det blitt så som så. Jeg tenkte prøve å vekke til liv igjen denne interessen for blomster så idag har vi brukt litt tid på et gartneri på Roverud. Det var det mye fint så vi fylte opp baksetet på bilen vår og imorra får vi få tak i plantejord. Det skal bli moro å se henne gå å pirke med en spik nede i pottene for å lufte jorda som Teodor lærte henne som barn. Da er det bare å håpe på litt mer sol og varme som vil få blomstene til å bli enda finere. Nå som vi er heime på heltid blir det sikkert enda mer blomster. Kanskje skulle vi ha kjøpt oss et drivhus så vi kunne sådd blomstene sjøl og brukt litt tid på det også. Kunne jo hatt tomater også som jeg er så glad i. Vi får se litt på det med et drivhus.

Jeg har fått litt reaksjoner på artikkelen i pårørendesenteret igår og det er veldig gledlig å få vite at vår åpenhet har hjulpet andre. Eli og jeg gjør ikke så mye annet enn det vi var enige om den gangen vi fikk den første diagnosen. Det vi bestemte oss for da var at vi skulle ha et normalt liv og det har vi så godt det går.

At vi har klart det viste seg jo igår da hun uten å være engstlig kunne gå på sommeravslutning sammen med jobben. Det eneste hun ville var at vi satte bilen slik at hun kunne se den og at jeg var i nærheten. Å planlegge ting på forhånd er bra for det gir trygghet. Trygghet gir ro.