Bråstopp og vel så det. Det var kun disse fem ordene jeg fikk til å skrive sist jeg var inne her. Det er nærmest bom stopp på å skrive. det samme gjelder å laste opp bilder til de tre galleriene jeg har bilder på. Jeg tenker akkurat som før, tar bilder akkurat som før, men alt blir der det er. Kortet i kameraet mitt inneholder 1873 bilder ingen får se og hodet fullt av tanker jeg ikke deler med noen. Et forsøk på å skaffe seg litt distanse til de siste års begivenheter kanskje. Jeg gjør jo akkurat det samme som alltid og det inkluderer jo også vinglingen. Jeg kan visst ikke gjøre noe uten at jeg ombestemmer meg.
Bråstopp er det dessverre ikke i utviklingen av Eli`s sykdom. Den stopper visst aldri, ikke en eneste hvil engang. Hun var riktignok lettere å ha med å gjøre sist uke. Vi var ute og gikk nede på Skotterud nesten hver dag. En tur var hun også sammen med Pia og det husket hun også dagen etter. “ Her var jeg med ei lita jente” sa hun. Hvem jenta var sa hun ikke, men minnet om at det engang var ei lita jente var da der. Tidløs, ett år betyr liksom ingenting, det er bare dager og måneder etter hverandre. Vanskelig og forstå selv for en på orkesterplass.
Bråstopp som jeg skriver om kom jo med en gang dagen grydde på søndag. Jeg hadde Eli hjemme i helga selv om jeg egentlig hadde ment å la det være. Flere omstendigheter gjorde at jeg bestemte meg på lørdag kveld at hun kunne være natten over. Egentlig er jo det typisk meg da. Lete etter muligheter til snu på ting har jeg jo alltid gjort og kommer til alltid å gjøre. Undrer litt på om jeg kommer til å ombestemme meg og lete etter muligheter den dagen jeg lukker igjen øya også. Forundrer meg ikke. Kanskje du tror det er en god egenskap dette aldri å gi opp. Tro meg det er det ikke. Den er mye mer vanedannende enn både røyk og alkohol.
Lørdagen kunne vel ikke vært bedre for noen av oss. Vi hadde besøk av Linda og Isabelle og for ihvertfall meg som må til vanlig spise alene så var det koselig. Eli bruker jo bare halve stolen og er alltid på vandring selv når hun spise. Med nye joggesko er hun nærmest lydløs så det gjør ikke så mye. Visst er det tungt å se at hun ikke helt vet hvem jentene er, men på et merkelig vis så har jeg lært meg å leve med det. Hun husker å ha blitt mor en gang og da blir jo navnet Linda nokså naturlig. Både Isabelle og Pia blir jo også da Linda.
Søndag kom jo og etter en rolig natt ble både jeg og hjemmet vårt borte. Denne gangen var jo jeg forberedt på det så det gikk relativt greit. Klart at det blir å motta litt kjeft for bilen og alt annet er jo hennes og Atle sitt. “ Hva er det du heter igjen, Atle, å ja det heter min Atle også “ Slik er jo livet da. Det viktigste er at hun har det bra. Det har hun nede på Helsetunet 3C. Det forstår jeg godt fordi jeg også liker meg veldig godt der nede. Derfor er det jo så enkelt å besøke henne for samtidig besøker jeg jo venner. For noen blir jo Vamp et kjært møte. Synd Vamp er så gammel for det er vel ikke så sikkert han er like oppegående neste sommer. Han beveger seg sakte nå Vamp.
