Atle Lundhaug

Da elsker ble til glad i.

En god venn mistet i går sin livsledsager etter lang tids sykdom og han fikk sitt ønske oppfylt, det å være i sitt hjem til slutten. Når han holdt sin kjære i hånden og sovnet stille inn så er jeg ganske sikker på at hans siste tanke var  jeg elsker deg . Han ga fra seg noe hun alltid vil huske.

Jeg skrev  da og ikke  når i overskriften for det er en vesentlig forskjell utenom grammatikken. Vi bruker dette med  å elske så ofte at det nesten kan kalles misbruk. Lik små barn som elsker Nugatti  så elsker vi den nye mobben og sommerkoteletter. Her hos oss er å elske ? blitt noe som hører hjemme i vårt følelsesliv ettersom vi begge hater mobiler og de samme sommerkotelettene.

Jeg har den følelsen, men gullhjertet mitt har mistet sin, sykdommen har stjålet ordet  å elske . Jeg merker det jo hver dag da det å ta rundt har blitt til noe litt fremmed. Tar jeg rundt henne senker hun blikket og drar seg litt tilbake, den vesle distansen vil hun ha. Elsker har blitt til glad i. Jeg har mistet henne egentlig. Om hun skulle gå bort før meg så vil ikke den hånda jeg holder i gi det minne som min venn fikk, det er borte for alltid. Om derimot jeg skulle bli borte før henne så vil ikke hun oppfatte at min siste tanke var  jeg elsker deg .

Min gode venn har mistet sin livsledsager, men vil ha et godt minne å leve videre på og jeg håper det vil hjelpe henne videre i tiden som kommer.

Når du mister din livsledsager til Alzheimer så blir hun borte mens hun er der. Et  elsker  ble til  glad i .