Da var det vår store dag og det er ikke fritt for at jeg er litt skjelven. Vi får la sola står opp være et slags symbol på lyset som blir til og skal gi varme da den kommer høyt nok. Nå går jeg nok inn i ukjent terreng helt uten kart og uten å vite hva jeg møter der ute.
Det blir som å begynne på nytt dette for siden 29 / 12 har vi hatt kun korte 3 korte møter og ei natt sammen. Mer urolig enn dette blir jeg aldri.
Hun har det nok ikke så bra Eli heller for jeg kan se hun begynte å ringe kl.01.30 inatt.
Jeg mellomlandet hos Isabelle, Trond, Emma og Oscar i går søndag og måtte stoppe litt på Hamar å kjøpe vindusviskere. Ikke mye å se med sola lavt og nysaltet veg. Godt å stopp roe nervene litt også for her er det uro så det duger. Hun har hatt ei svært urolig natt og de sier det er viktig for henne å kjenne tryggheten hos meg nå. Det er så godt å høre for så vet jeg at kjærligheten vår til hversandre står fjellstøtt.
Det er vel det største jeg kan få oppleve akkurat nå.
Vi får se hvordan vi mestrer dagen og så får jeg gi en liten oppdatering i kveld.