Sosial ettermiddag.

Det har vært litt slitsomt idag for til slutt fikk jeg stable meg opp på beina så det ble støvsuging, vasking og gressklipping. På mandager spiller nest yngste barnebarnet vårt fotball og vi hadde bestemt for å ta en tur å se på ettersom været er så fint. Det er litt moro å se andre folk også sjøl om vi ikke direkt kjenner noen. Det er moro å se på disse små for da forstår man at fotball ikke er så lett. De tar det på fullt alvor og viser sann glede når det blir mål.

Nå er vi hjemme igjen å et stk. glutenfri pizza er fortært for letthetens skyld. Jeg lager mat hver dag så det er faktisk godt å slippe en dag.

Når vi satt der på sidelinja så kom det noen tanker sigende om det at vi er jo satt litt ut på sidelinja i livet også for vi er liksom ikke deltagere i noe lenger. Dagene går og ukene år også uten det skjer så mye her. Vi hadde litt sosialt liv for noen år siden, nå har vi ingenting.

For 6mnd skjedde det mye og vi hadde mye støtte rundt oss, nå er det meste borte. Det jeg syntes var utrolig bra av tiltak og tilbud er helt borte nå. Vi har god trening i å fungere aleine Eli og jeg, men det er ikke fritt for at jeg tenker på andre i samme situasjon. Det å føle seg ensom og forlatt er liksom en slags tilleggstraff til sykdommen. Jeg har brent opp mye energi på å prøve få demens fram i lyset med å bruke oss sjøl og det var litt lønn for strevet alle mld jeg etter at vi kom i media’s søkelys. Nå er det borte og alt glømt og vi greide ikke fronte den gode sak med å bruke oss sjøl. Ikke så rart man føler seg litt oppbrukt igrunnen. Hadde jeg kunnet gjordt alt på nytt så hadde det ikke vært hverken blogg eller mediajippo. Jeg trodde vi kunne starte opp noe som ville fremme saken, men det gjorde det ikke.

Nei vi går å legger oss her før jeg må låne en Remeron av Eli. God natt.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist