Dagene går og tiden følger med. Det ville vel vært rart ellers. Tenk om vi kunne stoppe den ene. Det måtte i så fall være tiden for skiftningene mellom årstidene har sin sjarm. Det blir litt variasjon i hverdagen som jo er litt stille. Det er det vanlige, men en del ting har jeg flyttet på framtiden. Rekker ikke alt uansett. Det viktigste blir få ordnet plass inne i varmen til bilen før vinteren. Bare rydding igjen og det er jo veldig moro da.
Hadde jo planer om mye vi kunne gjøre sammen, men Eli finner ingen ro hjemme. Det blir bare småting, Ta vare på klesvask og slik. Det er litt frustrerende å se begrensningene hun har fått. Det gjelder alt fra å få på klær til å få i seg mat. Hun har ingen ro, går og går og gjentar samme setningene ofte. Så stopper det opp midi i en setning. Når jeg spør hva hun mente blir svarte….ja. Jeg har stoppet å spørre.
Vi gikk tur nede på Skotterud mandag kveld. Vi får begynne med det igjen for det går bra. Det er ingen protester da vi går inn igjen. Tirsdag var vi hjemme en tur for at hun skal få et bad. Det ble ikke langvarig for hun vil nedover igjen. Hun finner ikke ro hjemme, men det er lenge siden jeg merket. Har virkelig fått føle hva separate liv betyr. Hun sittet jo ikke mye i ro på 3C heller, men det er flere mennesker der. Som hun sier hjemme « det er jo ingen her «
Tror vel flere enn meg har opplevd den følelsen det er når også felles hjem er i ferd med å dø. Du kommer ikke uberørt gjennom den fasen heller. En ting er derimot sikkert. Dagene og tiden med den vil fortsatt gå videre. Vi går ubønnhørlig mot det tomme intet.
En natt
Det er natt
det er
stummende mørkt
bortsett fra
frontlysene
våre egne
og lysene
fra alle
som nærmer seg
ut fra det tomme intet
vi sitter
i det grønne
og spartanske lyset
fra instrumentpanelene
mens de svarte skogene
i ytterkanten av synsfeltet
forsvinner
som ubestemmelige
minner
Foran Orion - diktsamling av Rune Tuverud
P.S Nei Instagram feeden kommer ikke tilbake. Jeg reklamerer ikke for IG slik den nå framstår selv om jeg er der.
980