De fargeløse.

 

 

Jeg var hos Eli i går kveld og så på henne hekle. Det har blitt noe jeg prøver få henne til å gjøre hver gang jeg er der. Hun slapper litt av på den måten og jeg tenker det er en fin måte å øve konsentrasjon på med mange lyder i bakgrunnen. Jeg synes hun skal ha den utfordringen dette gir. Det gikk bra selv om det var litt protester. Jeg kom dit litt senere enn beregnet, men tror faktisk det var bedre for det er nok med en time når jeg kommer hver dag. Unngår litt at hun stresser veldig med at hun vil hjem. Synes også det fungerer bra med å gå igjen for hun forstår at jeg kommer igjen selv om hun nok tror det er med en gang. Tiden er uansett borte for henne.

Jeg ser mye på bilder og det gjorde jeg jo i går kveld også. Når jeg ser mennesker tenker jeg i farger selv med svartvitt. Fargerike mennesker som gir noe av seg selv til bildet. Da er det lett å tenke på Gullhjerte mitt og de andre som ufrivillig har fått ødelagt sitt liv. De har blitt fargeløse selv i farger. Jeg ser på Gullhjerte mitt at hun er tilstede, men borte, fargen er forsvunnet.

Man skal vel akseptere sykdommen å slå seg til ro med at det er ingenting man får gjort sies det.

Det er ordene jeg alltid får høre sammen med at man skal tenke på seg selv. Det kommer jeg aldri til å gjøre for Alzheimer stjal resten av vårt liv sammen, hvordan kan jeg slå meg til ro med det. Hvordan i all verden skal jeg kunne tenke på meg når det kjæreste jeg har bor på et sykehjem. Vårt liv ble borte så nå lever vi, det er alt.

Dersom det var noe jeg skulle ønske meg så var det et mye større fokus på de som kalles yngre med demens og da er det de under 65. Det å få denne sykdommen kan jo da faktisk ramme personer som er midt i livet. Det finnes tilfeller ned i 30 års alder. I 2017 regnet man med at det var ca. 5000 personer under 65 år. Du trenger ikke stor grad av fantasi for å forestille deg hvordan det er for den det rammer og alle rundt.

Det er jo ille nok høyere opp i alderstrinnet også. Jeg leste et sted at da vi runder år 2100 så skal det være over 400000 med demens i Norge. Hvem skal ta seg av de?

 

6 Kommentar postet

  1. Ja, fremtiden er jammen skummel å tenke på når det gjelder disse tingene.
    Og det at Eli hekler litt mens du er der, og kanskje til andre tider også, er det faktisk god terapi i. Ikke sånn at man blir frisk eller noe sånt, men i alle fall strikking sammenlignes jo nærmest med meditasjon og er veldig avslappende.
    Da jeg besøkte mamma på hjemmet, så hadde jeg ofte med mitt eget strikketøy, for jeg visste at en venninne av henne hadde utstyrt henne også med det. Så da satt vi med hvert vårt strikketøy og pratet. Og det var faktisk koselig selv om samtalen var ensformig 🙂
    Når jeg tenker tilbake på denne tiden, så er det med vemod, men også med gode følelser. For sorgen over hennes sykdom pluss demens sitter godt i enda, men gleden over de gode stundene vi faktisk også hadde til tross for dette, er veldig verdt å ta vare på, og gjør at sorgen ikke blir så enormt tyngende.
    Når jeg nå leser her hos deg, kommer savnet av mamma sterkt tilbake. Men det gjør godt også 🙂
    Viktig å ta vare på dem man er glad i, alltid <3

    • Jeg synes jo det er veldig koselig å se henne sitte der med heklingen og så tenkte jeg jo så smått prøve å lære meg det litt for da kunne jeg jo si at jeg lærte det av henne. Hun blir jo så glad når jeg sier hun er flink til det. Viktig dette å mestre noe.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist