Atle Lundhaug
kirke
Vestmarka kirke

Den brutale virkeligheten.

Nok ei natt til ende av den urolige sorten så nå avslutter vi forsøket med Zyprexa. Den ga søvn til å begynne med, men nå hjelper den ingenting. Fra før bruker jo vi Risperdal og begge to tilhører jo gruppen antipsykotika så smør på flesk trengs vel ikke så lenge den ikke har ønsket effekt. Det er slik det kommer til å bli her utover for det å beholde ting som ikke virker blir litt som bukseseler og belte på en gang. Målet er minst mulig og det kommer jeg til å holde på så lenge det er mitt ansvar for jeg er drittlei ( unskyld uttrykket ) disse pillene. Nå blir Ebixa og Risperdal de eneste og så får vi gi Imovane og Sobril når det er nødvendig. Lyslampa og lange Ludo / yatzy kvelder får bli løsningen mens vi venter på at gifta blir borte i kroppen. Skal jeg sove så lite som nå så skal det i hvertfall være en mening med elendigheta. Nå skal hun nok pent måtte sette på seg hodelykta å bli med på kveldsturen til Vamp og meg. Får prøve om å slite litt og overdose frisk vinterluft hjelper mer enn kjemien. Da mister vi litt av godturen vår Vamp og jeg, men nå skal vi ha nattesøvnen tilbake.

Da har jeg rista løs litt av tankene der oppe under topplokket og nå skal vi kaste noen vedkubber i kjellerovnen og ut på appelsintur. Nå får hun ikke lov å være igjen hjemme for jeg har vært for snill på det. Ut å slite litt i snøen blir bra.

Det tok litt lengre tid å få satt seg ned i dag for vi har prøvd å holde hjulene i gang litt mer i dag. Håpet er da at hun skal bli trøtt og om mulig sove litt bedre. Det å få 8 – 10 timer helst uten avbrudd har vært mangelvare og det sliter i hvertfall på meg. Jeg sovner jo ikke etterpå dersom hun våkner etter 3. Nå tok vi bort det som var tenkt å skulle gi søvn for dette er jo bare tull når det ikke virker. Jeg forstår jo hvorfor også da jeg tok et dypdykk i litteraturen her på nettet. I diverse forum kan jeg jo lese at tas den i lav dose virker den på søvn, men ikke over tid. Sporadisk tatt så vil den virke på søvn, skivebom som de sier i skiskyting, men her må jo ingen gå strafferunder da. Vi har jo allerede et antipsykotika i bruk og trenger derfor ikke et til, i hvertfall ikke for å få sove. Det får bli med det og så får vi ty til det som virket til å begynne med og som da heller ikke gir interaksjoner.

Nå er jo håpet i kveld at frisk luft og røde roser i kinnene skal gi et litt koseligere Gullhjerte utover natten. Det er jo lov å håpe.

I dag måtte hun pent være med på flere spaserturer som alle var tunge nok for vi måtte tråkke oss vei i snøen. Vamp tok den tyngste jobben i front så han er passe trøtt nå. Til og med på kveldsturen med hodelykt ble hun med. Før siste turen reiste vi til Vestmarka Kirke for å sette på lys på de to gravene hun har ansvaret for og vi måtte bokstavelig talt grave dem frem i snøen. Vanlige runden rundt Harstadsjøen for å få repetert hvem bor / bodde hvor. Det er viktig for henne å fortelle dette og selv om jeg har hørt det så alt for mange ganger før så må det bare til. Jeg er alltid like spent på om hun noen gang vil nevne da jeg kom inn i bildet, men nei det husker hun ingenting av for det kommer aldri noe. Det er jo så klart veldig sårende, men det nytter ikke å dvele ved det for det er borte og kommer til for alltid å være borte også. Hun kommer aldri til å kunne plassere meg tidlig i livet sitt. Kjærligheten er byttet mot avhengighet og så kan sikker noen si og tro at den finnes der inne et sted. Det tror jeg ikke for den biten er ødelagt for alltid. Skuffen som en gang bar mitt navn er tom og noen ny blir aldri laget.

Det er den brutale virkeligheten.