Jeg har en slags plan.

Vi har som jeg jo har fortalt hatt noen tøffe dager og da er dere som følger flinke til å komme med gode råd. Disse rådene sammen med egen erfaring er jo grunnlaget for at vi skal få til en brukbar hverdag så takk til dere alle som kommenterer her og som sender meldinger ellers. Det å ikke føle seg ensom er viktig og gir ihvertfall meg mye energi. Sosiale medier tror jeg har veldig mye å si for her kommer jeg i kontakt med mennesker jeg kanskje aldri hadde møtt fysisk. For min del hadde aldri dette gått uten dette solide nettverket jeg har fått. Nå er det mennesker fra hele landet og litt til. Det var det første jeg ville si i dag.

Så var det dette med hvordan fremtiden kommer til å se ut. Jeg har ettersom tiden har gått fått en viss anelse om hva som kommer til å skje videre så på det punktet har jeg gangsyn. Jeg er nok enig i at tiden kanskje nå er inne for å tenke i de baner som jo da betyr at Eli og jeg er ved et veiskille, men fra tanke til handling er en lang vei for meg. Jeg skulle ønske det var en plass for alle som ikke lenger kan være i sitt hjem pga sykdom. Slik er det ikke. Det er jo ikke slik for oss heller for det finnes ikke et rom der Eli kan føle på sikt at her er mitt hjem. Det er ingen dør der det står Eli og som skal være trygg og god. Det er kun et rom som skal brukes av alle som er i akkutt behov for en trygg tilværelse i skjermede omgivelser.

Jeg tenker at også de som bor på en demensavdeling også skal kunne gå inn i sitt eget krypinn og kalle det hjem. Bare det å finne igjen ting kan jo være vanskelig nok. Jeg tenker at i et hjem skal man jo kunne gå på do i bare trusa uten å være til sjenanse for andre eller føle seg på utstilling. Et slikt hjem finnes ikke for Eli i dag og det er jo med på at jeg ikke tenker at tiden er inne enda. Det er i min kommune som vel i mange andre også tomme rom der det skulle bodd mennesker, men så er ikke Verdens Rikeste Land så rike allikevel. Våre såkalte folkevalgte har nok med å berike seg selv og bruker kun omsorgsordet like før valgene. Her kunne jeg laget en link til nettstedet til Erna Solberg der hun skrev om Eli og meg, men jeg vil ikke gi henne flere klikk på siden sin nå. Hun har for lengst glemt oss. Det samme har nok Bent Høie som fikk hilse på Gullhjerte mitt da han besøkte Eidskog Helsetun for å få litt publisitet. Han fikk nesten hakeslepp da Eli fortalte at hun hadde Alzheimer.

Disse er det som hindrer at det finnes en dør med Eli på som skal være hennes hjem. Den dagen kommer da den døra må være der, men inntil da må vi finne på noe annet. Jeg har slik tillit til  rådgiverne våre Malin / Gina så da jeg kommer med noen hint så er de der slik som jeg har opplevd det før. Jeg tror, uten egentlig å vite at dersom vi kan få til opphold som kanskje øker litt i tid så vil det være det beste for alle. På et punkt kunne det feks være aktuellt å øke til 3 uker borte osv fram mot den dagen det er nødvendig med permanent plass. Med 3 uker fri så tror ihvertfall jeg at jeg kan stå lenge i dette om jeg må, men om det er forsvarlig aner jeg ikke.  Om det går å gjennomføre aner jeg heller ikke. Jeg føler litt at kanskje jeg har et tidsperspektiv på ett år før dette ikke går lengre. Dette med trygghet for meg er også viktig og jeg vet at damene våre holder et våkent blikk over oss, de vet nok mer enn jeg aner. Så har vi jo de som tar hånd om Gullhjerte mitt på 3C de sitter inne med så mye fagkunnskap at de nok også ser mer enn meg. Jeg har vel blitt litt fartsblind i hva som er best for Eli. Jeg satser alt på at disse som hjelper oss ser litt lengre enn meg.

Da føler jeg at jeg har gitt en slags forklaring på hvorfor ikke alt kan skje nå og så håper jeg at vi får noen roligere dager fram mot den 17. Jeg har en slags plan.

Ha en fin kveld.