edf

Den siste turen.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive turen opp til Sanderud, men kan prøve. Tut, tut, tut av med sikkerhetssele, av med jakke, tut, tut, tut samme prosedyre om igjen x med X antall ganger. Gråter og er redd for Vamp som skal til doktoren. Vet ikke hvor mange ganger jeg fortalte at det var vi som skulle dit. Fremme en time for tidlig og da gå hvileløst omkring så her skal godeste Horndalsveen få litt av en jobb. Jeg har vel aldri opplevd maken. Fristelsen til å ladde innpå Sobril er stor, men da blir jo den testingen et heller merkelig foretagende. Det får bli på hjemveien dersom det blir nødvendig.

Det gikk omtrent som jeg trodde det lille de fikk prøvd greide hun ikke. Det ble som utenfor gå, gå, gå uten stans. Helt blind er jeg jo ikke så det legen sa var jeg jo enig i og som jeg har sagt så skal jeg følge de råd han og andre fagpersoner har gitt. Jeg tror på det han sier at Gullhjertet mitt vil få det bedre i mindre rammer enn hun har det her hjemme. Dersom hun får det bedre på 3C enn det jeg kan få til her så skal hun få det. Jeg forstår jo at kjærlighet er ikke nok i denne situasjonen. Hun vet jo ikke engang at det er jeg som kjørte henne opp til Sanderud. Nå har vi vært hjemme i en kort time og fått i oss en kaffekopp og da skal hun ned til min mor på besøk for hun har ikke fått noen tur i dag. Mor har dårlig hjerte og er av den gamle skolen når det gjelder mennesker som har fått denne sykdommen så jeg tror det får være. Hun klarte ikke sitte rolig et eneste minutt oppe på Sanderud.

Da har jeg tatt en beslutning og så får den være så vond den vil for meg. Hun kan ikke gå her hvileløst hver eneste dag det overlever hverken Eli, Vamp eller jeg. Da får vi søke hjelp over helga hos englene våre og heller gråte litt. Så mye vondere enn i dag blir det ikke for å se hun gå rundt, rundt på et legekontor knuser siste rest av det som var et håp. Jeg hadde lagt lista der hvor hun var pleiepasient dit var det jeg trodde jeg skulle greie. Men jeg har jo også ment at det må være trygt for henne hjemme. Hun går rundt med meg som hun ikke kjenner og kanskje er det derfor hun aldri sitter i ro.

Bare håper at hun er i trygge hender når vinteren kommer. Slik kan vi ikke leve hun går i ett kjør og både Vamp og jeg holder på å bli pasienter i en annen bygning på Sanderud.

Får håpe dette var siste turen.

5 Kommentar postet

  1. Vet du hva, Atle? Du har vist ditt Gullhjerte den beste kjærligheten en mann kan gi sin hustru. Når hun får så alvorlig kognitiv svikt er det ikke mer du kan gjøre. Du er skogsmann og praktiker, ikke tryllekunstner.
    Som jeg har sagt tidligere; om Eli nå må bo et annet sted er det ikke fordi du har sviktet henne, men fordi du har tatt ansvaret alvorlig og skjønt at andre må ta hånd om den daglige omsorgen. Det kan være at dere får øyeblikk av kjærlighet og glede, men det kan også hende at dere ikke får det. Sykdommen er lumsk og gir ingen forhåndsvarsel om hva som skjer rundt neste sving. Det du skal vite er at du har gjort det du kan. Du har gjort ditt ytterst. Ingen kan forvente at du skal gjøre mer. Ditt Gullhjerte gir blaffen, dessverre, men likevel skal du vite at du har gjort det beste du kan. Ingen kan forvente mer. Nå må de som har kompetanse til dette overta. Hvordan du skal falle inn i dette må du drøfte med dem. Du skal selvfølgelig ikke stenges ute. Men du skal heller ikke føle at du er han jævlige gubben. Du er hennes beste venn. Her er en jobb å gjøre. Dette skal ikke være vondt for deg. Du har gjort hva du kan. Det er ikke forsvarlig lenger at du har den daglige omsorgen. Det kalles virkelig ansvarlighet. All mulig kjærlige tanker og lykke til for dere. For jeg vet det blir tøfft resten også.

  2. Det er klart at du er lei deg,og at det er veldig forståelig at du feller noen tårer nå, selv om du nok var ganske godt forberedt på utfallet av dagens konsultasjon på Sanderud. Du lytter til profesjonelle råd og din egen indre stemme og gjør det som er best for Eli. All ære til deg som har vist en ukuelig vilje, styrke og pågangsmot over veldig lang tid; det er ingen som kan si at du ikke har gjort ditt aller ytterste for å holde det løftet du ga til Eli for et par år siden.
    Alzheimer viser seg dessverre gang på gang å være en uforutsigbar og nådeløs følgesvenn og det er trist og opprørende at forskningen på dette feltet går så langsomt og tilsynelatende ikke prioriteres i det hele tatt! Gode tanker og en forsøksvis oppmuntringsklem til deg.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist