Den verste dagen har jeg jo opplevd før, men den var liksom ingenting. Nå er hodet fullt av tanker og vonde ting. Jeg forsto allerede i går at denne turen opp til Sanderud ville utløse noe, men tenkte liksom at søvn og ro etterpå skulle hjelpe. For henne var dette en tur til verdens ende og tilbake. Det ble for mye og det ble minimalt med søvn på oss begge. Det ble så urolig om natten og morgenen at til slutt orket jeg ikke mer. Jeg måtte ringe rådgiver Gina å be om hjelp. Jeg grudde meg veldig til det for jeg hadde lovet at jeg skulle følge hennes råd. Det var jo samme råd som jeg fikk på Sanderud. Nå måtte jeg begynne å tenke permanent plass på Gullhjerte mitt. Gina er dyktig og kan lese meg som ei åpen bok og vet veldig godt hvor mitt ømme punkt er. Da begynte den vonde dagen for nå orker jeg rett og slett ikke mer. Litt til går det, men jeg er livredd for at Eli skal begynne å gå ut til vinteren. Det er jo en del ganger hun har forsvunnet nå. Jeg turte ikke si nei så nå har jeg så godt som fast plass på 3C til Gullhjerte mitt. Jeg er for evig i takknemlighetsgjeld til alle som bidrar til at det er mulig å få så mye hjelp i hjemkommunen vår.
Jeg skulle vel være glad for å ha sluppet unna ansvaret, men så forsvant halve livet mitt. Det er vanskelig å tenke seg hvordan det skal bli videre. Det som er litt godt da er å se at min gamle hårete venn har lagt seg til ro ved bena mine og for lengst er i drømmeland. Totalt avslappet er han for han merker at jeg får luft. Det er vondt å måtte gi opp men nå var jeg farlig nær det jeg greier. Jeg har ikke hatt en normal natt på lenge. Bare en ting å håpe på og det er at hun får ro i sinnet og slår seg til ro der. Hun skal få lov å glemme oss nå Eli bare hun får det trygt og godt for vi glemmer jo ikke henne. Det skal bli godt å få lov til å få litt ro å finne tilbake til den varmen jeg alltid har følt da jeg har vært borte fra henne en stund. Hun vet ikke hvem jeg er, men jeg elsker jo henne allikevel. Jeg lå å strøk henne på kinnet i natt og måtte hviske at jeg er så glad i deg urokråka mi. Da la hun hånda på armen min og sa noe jeg ikke forsto, men hånda på armen fortalte nok. Det skjedde så fort dette at jeg klarte ikke helt å få summet, men det var kanskje like bra ellers kunne det fort ha blitt nei om 14 dager.
Den fine samtalen med Ida etter alt var gjort var med på å gi meg en følelse av at dette var rett nå. Jeg stjal litt tid fra Marianne også her i kveld da jeg leverte klær til Gullhjerte mitt. Hun blir glad da hun får se at yndlingsskoa ligger med i veska.
Så var vår liv slik det var over og så må jeg lete opp et nytt ståsted for oss begge. Jeg gir ikke opp selv om jeg må fortsette alene. Vi skal ha vår tid sammen bare vi får hvilt oss litt begge to. Det blir et litt rart liv dette og jeg håper Vamp blir med meg en stund til.
Da skal jeg prøve litt Vallergan jeg også for nå er skjelven der.