Sofa og seng.

En sofa er jo ingen seng, men så er jo ikke heller en dobbeltseng det når man skal ligge der aleine. Da blir senga til et monster som glefser etter deg og har du først lagt deg ned så sluker den deg. Slik føles det. Det lært jeg meg 29/12-2016. Der kunne jeg ikke sove.

Det ble sofan som ble redningen da hodet ikke orket mer igår kveld. Så verst lenge sov jeg ikke uansett så da spiller det liksom ingen rolle. Å sove et sted med hodet et annet er vel umulig uansett. Dette er den man har igjen for å ha prioritert bruke tiden sammen med den man er glad i. Hadde man hatt et dårligere forhold og knapt delt liv i helga så hadde man gått skadefri gjennom dette. Tenk så godt det hadde vært.

Jeg fikk pratet litt med Gullhjertet mitt i dag, men det var mest at hun gråt. Veldig vanskelig dette da hun gråter for det river og sliter i meg og jeg får lyst til å hente henne. Det gikke over det også, men da igjen med et løfte om å hente henne akkurat som sist.

Jeg har da fått ryddet opp litt og tatt litt huslige sysler og det gjør godt når det lukter godt.

Nytt kamera har jeg fått for det som forsvant var forsikret og det nye kom på et døgn. Vi har da så vidt fått prøvd det Vamp og jeg, men det er ikke moro aleine det heller. Det gamle har jeg ikke sett noe til å nå har jeg lett gjennom to kott og et par rom. Forstår ikke hvor hun har gjemt det. Det nye får få plassen sin i bilen da hun kommer heim for da er det ute av syne og det er litt enklere å gjømme bilnøkkler.

Rart, men det merkes ikke på Vamp at en mangler. Han er avslappet som alltid da vi er alene. Hun maser for mye med ham så han trives best bare oss to. Jeg derimot savner all uroen enda den er slitsom.

Man venner seg til alt.