Da har jeg fylt 65 år og jeg får nesten si at bursdagen har blitt behørig feiret med joggeturer i trappa opp til andre etasje siden 1.30 i natt. Det er med andre ord ønskereprise fra 15/11-16. Jeg liker meg veldig dårlig rundt juletider uansett for det er for mange vonde begivenheter akkurat da. Det lukter litt gjentagelse fra i fjor dette, men det er jo en vanskelig tid også nå som det jo er mørkt i begge ender av døgnet. Klokka 06 og kl.18 er lik når du ser ut gjennom vinduet. Det er bare å håpe på den nye medisinen bare vi får den innført i riktig dose. Det bør vi vel kunne se litt mer resultat av på 14 dager til kanskje. Noe må man jo håpe på.
I dag skal vi prøve med litt fysisk jobbing så får vi se om det bidrar til at ting blir bedre. Kanskje det å bli kroppstrøtt vil gi litt ro på natten også. Først må jo selvfølgelig bad nr. 2 unnagjøres, men så kan vi sikkert gå ut.
Det ble ikke helt så mye fysisk jobbing som jeg hadde trodd for 4 hjulingen vår som vi skulle kjøre kvist med var tom for strøm. Så fikk vi oss litt tur i skogen, men både Gullhjertet mitt og Vamp går det seint med i dag. Hun er fryktelig trøtt og han føler nok det lange turen vår i sine gamle trøtte bein.
Datter Pia og gubben slang innom her en tur og det var jo koselig og passe lenge ble de også for som sagt hun er trøtt.
Nå har jeg begynt med middagen mens hun sover på badegulvet med varmeputa på magen. Ikke så bra med tanke på natten, men det får heller gå for nå var hun forferdelig trøtt og det er jo heller ikke bra med tanke på nattesøvn. Like galt begge deler.
Nå måtte hun ha en hvil for det går så tårene spruter her. Det har virkelig vært en prøvelse her noen uker nå og så mye bedre ser det ikke heller ut til å bli. Får vel bare håpe på at vi finner rett nivå på de nye medisinene for ting tar tid og det må vel få gå seg til. Dette med å tenke på seg selv har jeg lurt veldig på hvordan man skal kunne få til. Da må jeg velge bort henne til fordel for meg selv og da må jeg nok forandre meg lynkjapt for å få det til. Det får gå som det går for så har jeg i hvert fall prøvd. Håper bare på at vi får sove litt mer så skal vi nok finne på ting på dagtid. Nå går jo ikke det.
Det er ikke fritt for at jeg tenker på andre i samme bås som kanskje også sliter med egen helse. Jeg vet om pårørende med barn som også frister skjebnen med dement partner eller andre kroniske sykdommer for den saks skyld. Det må være mye,mye verre.
Du skal være så fordømt frisk selv for å klare dagen i en slik situasjon.
Å hva gjør jeg. Jeg lukker øynene og håper på en bedre dag i morgen, men er egentlig forberedt på noe enda verre. Det er ingen fluktmulighet dette er noe jeg bare må gjøre. Jeg tenker på goddama mi som har fått et så vondt og vanskelig liv uten aldri å ha utført en negativ handling overfor andre. Hun har alltid vært godheta sjøl og så skal dette være belønningen for det.