Vi hadde vår “nesten” dag idag og den kommer ofte som en slags dagen derpå. Eli har vært litt urolig og vanskelig å lede i dag, men det er jo slik det gjerne er etter at det har skjedd noe utenom det vanlige. Ikke noen store problemer egentlig, men jeg har vært veldig trøtt siden vi sto opp kl.06.30. Så galt var det at jeg flatet ut på badegulvet etter at vi hadde stått opp og sov et par timer der. Høres kanskje rart ut, men på det steinharde golvet sover jeg faktisk veldig godt. Ble egentlig ikke så overrasket over at jeg var så trøtt for dette har jeg opplevd før. Dagen i går var jeg veldig forberedt på at skulle gå veldig galt og så ble det helt motsatt og da får man en slags mental utladning i form av at man blir helt utrolig trøtt. Det skjer når alle sansene går av vakt for å si det på den måten. Det samme skjedde nok for henne for hun har minnet meg på mange ganger at spesiallege Horndalsveen sa han var imponert.
For moro skyld så fant vi fram testen de gjorde på Sanderud fra nettet og prøvde det samme her hjemme. Reaksjonstesten gjorde vi ikke, men det hun ikke greide på Sanderud det greide hun heller ikke her hjemme. De testene er nok veldig pålitelige, men det er jo forsket så mye på dette at det skulle bare mangle. Vi har så smått begynt og forandre litt på ting for å øve mer i hverdagen på det hun ikke behersker. Jeg tror jo egentlig ikke at vi skal kunne forandre noe på det manglende korttidsminne, men hvem vet hva som foregår inni hodet. Hun klarer jo fra før ting hun ikke skal klare på dette stadiet. Teori er neppe en sterk side nå, men å se ting blir gjort i praksis det er noe helt annet.
“Hva med deg” sa legen.
Meg er veldig langt ned på min prioritetsliste og nå har jeg fått så mye glede stappet inn i mitt hode at det nok rekker for ett år til. Det å vite at det nytter betyr så uendelig mye. Nå vet jeg jo at vi har fylt på i Eli’s liv og at valget med at hun og jeg skulle fortsette som før var rett. Hun hadde aldri vært slik om hun skulle bodd utenfor vårt hjem. Da hadde trolig hennes minne om vårt felles hjem vært borte.
Noen ganger har jeg følt løftet jeg ga henne for ett år siden som en belastning for jeg har jo ikke hatt noe målbart at dette var rett, nå har jeg det.
Det snakkes jo så mye om avlastning og det å ha et eget liv, men jeg har valgt det bort for å kunne være tilgjengelig for henne hele døgnet. Jeg føler det veldig unaturlig å ha et eget liv, vi er jo gift og har valgt et felles liv. Vi har hatt et fullverdig liv sammen som nok har forandret seg, men skulle jeg da fylle på mitt liv alene ? Jeg har måttet gjøre noen bevisste valg som har betydd at jeg må ofre litt for henne, men så handler det jo om det gode følelsen jeg får når jeg legger armene mine rundt henne. Det kalles kjærlighet. Hun viser nok ikke sin kjærlighet slik som hun gjorde før, men den er der for det kan jeg føle.
“ Jeg husker ikke navnet ditt, men jeg vet det er deg og jeg er så veldig glad i deg “ sa hun i dag da vi lå litt etter vi våknet. Navnet står på koppen min så det husker hun nok etter hvert og er ikke viktig. Det som er viktig er at hun vet det er meg. Kjærlighet er noe uforståelig, vi kan ikke se det, ikke høre, ikke smake, men føle kan vi om vi kjenner etter.