Det har vært bare kos idag fra vi sto opp kl.6 og til nå. Det ser ut til at Sobril’n hjelper litt på uroen som hun har. Dagen har gått med til våre vanlige turer og litt rengjøring som vanlig. Litt ekstra koselig var det at en barndomsvenninde til Eli kom en tur og det var moro for Eli det kunne jeg se med et halvt øye. Hun var den første utenom våre barn og gode hjelpere som har tatt en tur innom på dette året. Moro å høre at barndomsminner ikke har blitt glemt. Idag har jeg faktisk ikke merket at hun har flydd avsted til den verden jeg ikke hører hjemme i før nå da begynte det igjen. En kort periode hagler det med spørsmål om hvor jeg bor, når jeg skal dra hjem til meg sjøl osv. Ettersom jeg vet at det ikke spiller noe tolle hva jeg svarer så svarer jeg ikke for da blir det nok et spørsmål og enda mer frustrasjon som da ender med sinne. Ikke slik sinne som gir noen form for handling, men jeg blir jo beskrevet i nokså ufine ordelag. Det er da jeg lurer litt på hva som egentlig ville være det beste, men som regel gir det seg fort så lenge jeg bare holder på med mitt. Så lett var det ikke nå for nå ble det igjen kaos. Det har blitt en del problemer etter at vi fikk hjemmesykepleien inn igjen for nå har jeg ikke så mye jeg skulle sagt om dette med medisinene. Før hørte hun på meg, men nå gjør hun ikke det lenger. Vi hadde en rutine på at hun tar sin medisin som jeg har lagt i dagdoset og så skriver hun ned i boka si når, hva og hvor mye hun tok. Den rutinen er nå ødelagt av en eller annen grunn og så må jeg kjempe den tilbake ellers vet ikke hun at hun har fått det hun skal ha og da får vi uro igjen.
Vi får ta opp dette med Malin når hun kommer til uka.
Nå ble det bare stress og pes og jeg har glemt hva jeg tenkte å fortelle. Håper det lysner litt imorgen, det kunne vært moro å fortelle noe hyggelig en gang iblandt. Vi hadde gode dager før nå er det 14 dager og vel så det med noe som aldri blir hyggelig.
Sola skinner i hvertfall selv om det er en sur trekk.