Vet ikke helt om jeg skal lette på trykket eller bare tenke høyt. Om du tror det er det samme så er det ikke helt det. Det som er inni hodet i dag er best forblir der for det bør helst viskes ut i natt. Så mye enklere blir det ikke i morgen heller. Det er et slit å få ting til å fungere og om jeg gjentar for ofte blir hun som den gamle damen med håndvesken som hadde alzheimer. Hun så snill ut der hun satt, men håndveska var et utmerket slagvåpen med to brune glassflasker på innsiden. Fullt så ille er det ikke her, men jeg tviler veldig på om mamma Eli ville satt stor pris på om våre døtre hadde sagt det samme. Jeg er like hard i hodet som i det å motta ting jeg ikke liker, det preller av. For å orke må man for så mye kjærlighet er det ikke igjen, der er det enveiskjørt med mange hindringer. Som alle andre i denne situasjonen så er det ikke så godt å holde på flammen når det stadig kastes vann på den. Man er glad i bare på en annen måte til slutt. Kanskje mer forpliktende kjærlighet, det var jo i gode og onde dager man lovet. Alt som følger etter akkurat nå er neppe noe å se frem imot, men det er det ikke om man ser den andre veien heller. Kort og godt så er helvete løs og vår beste tid har vært den er ikke. Godt å ha ukløvd ved av seig gran å bryne seg på når det blir for mye. Å ta ut aggresjonen i vedskålen er vel best for jeg har aldri vært særlig flink til å takle slike konstante irritasjoner.
Opp til helt vanlig tid da det gjelder oss så det skal jeg ikke bruke mye tid på. To skiver brød med fløtemysost og bringebær hvorav den ene kastes. Ut etter posten også på søndag, flere ganger. Toalettbesøk xx ganger pr. time og restene av gårsdagens Lambi forsvant i proposjonal fart med besøkene. Ny rull, helt riktig 2 på vei opp kjellertrappa og nå mens jeg sitter her å mimrer forsvant restene av den ene ned i avløpet. Fin fart på forbruket dette. I ærlighetens navn så får jeg vel si at det er en fin liten stabel med totørk i skapet som hun har gjemt. Ikke så moro å benytte seg av gjenbruk for jeg har jo funnet papir med farge på.
Jeg leser og leser, men har enda ikke funnet noe som kan forklare dette fenomenet som jeg forstår flere lider under. Det skaper vanvittig mye stress hos begge dette. Dersom vi hadde bodd i sentrum med kommunalt avløp så hadde de xx gangene i timen også gitt et betydelig vannforbruk. Det sammen med at lyset står på døgnet rundt hadde man nok følt på lommeboka. Nå er det bare Eidsiva som koser seg med dette. Jeg har vel egentlig gitt opp dette med å forsøke komme disse tingene til livs for det går bare ikke.
Skulle vært moro å visst om dette er noe som følger med denne vandringen.
Verandaen vår er 15 meter og jeg sitter helt i enden for her er det sol. For litt siden passerte hun 630 meter og vi satte oss her med kaffen kl.18.45. Tålmodighet er en dyd var det noen som sa. Fortsetter det slik til neste uke så er jeg snart immun igjen og kan nyte fred og ro i uroen så og si.