To trøtt sjeler i hver sin stol som begge prøver finne tilbake til sitt jeg. Det er vel slik situasjonen er hos oss nå. Hun prøver å finne løse tråder, men det stopper opp i mange setninger for så å være helt “ normal “ igjen om det er et ord man kan bruke. Jeg prøver mest å samle tanker for å finne hva forårsaket natten og morgenens hendelser. Det er liksom ingen forklaring å finne. Får kanskje skylde på at hun nå skal tilvennes mye mindre medikamenter og at det er årsaken. Det er vel egentlig kanskje sannsynlig for Sobril kan jo være slem å bli kvitt. Så blir vel alt så mye bedre når det er over. Noe må man jo klamre seg fast til for å holde seg flytende. Det ene er ikke verre enn det andre.
En ting som tross alt er positivt er at når hun skal ut å lete etter Vamp og meg så går hun en opplært rute og ingenting annet. Den runden går vi minst en gang om dagen. Vi har tre forskjellige, men denne går vi alltid først for den er lengst. Det er innøvd og det virker. På et vis er hun trent på samme måte som Vamp i sin tidligere førerhundgjerning. Vi har i hvertfall klart å lure Hr. A på det viset. Så når du tenker at dette kan ende i katastrofe så kan det nok ikke det for hun er programmert til nettopp den ruta siden den går vi alltid først. Det var hennes første tur for dagen derfor gikk hun akkurat der. Jeg får jo frysninger allikevel, men på et vis er det bedre nå enn turene hun gjorde i 2016 for da måtte jeg bruke Vamp’s nese for å finne henne.
Jeg leter etter positive ting midt i elendigheten og da er det godt å se at det vi øver på fungerer perfekt. Så er det på et vis trygt, trygt er det også å vite at hadde det vært mørkt så hadde hun aldri gått den turen. Da er det postkassen iført hodelykt som er målet med vandringen.
Så skal vel vi forberede oss litt til en tur i drømmeland og i kveld blir det ikke noe tv på senga, kanskje ikke mer i det hele tatt for det forstyrrer og det er ikke så mye som skal få lov til å forstyrre mer.
Ha en fin kveld og takk for at dere følger. 💓