Det er veldig stille her så får prøve få ut noen ord. Som for alle andre så går dagen fort forbi. En ny dag kommer og forsvinner uten at den egentlig ikke setter så mye spor. Uker med ustabilt vær har gjort meg vel stasjonær. Egentlig burde jeg ha vært i skogen hver eneste dag. Bare det at har gått litt tom for energi. Det skjer vel med alle av oss litt innimellom.
Eli sover og det er vel mer regelen enn unntaket nå om dagen. Alzheimer hviler ikke og setter stadig sitt preg på henne. Jeg er jo der hver dag så jeg blir nok litt fartsblind. Jentene våre ser nok mer av forandringene som skjer. Som jeg har fortalt før så er så er språket og evnen til å gå helt bort. Hun kan glimte til litt å si noen ord, men det er svært sjelden.
Noe forsvinner jo litt om litt som evnen til å tømme urinblæra. Kateter ble løsningen på det. Det har gått bra og ser ikke ut til å plage Eli i det hele tatt. Dette har nok pågått over tid og er vel svaret på noen av hennes uforklarlige smerter. Full blære er smertefull for oss alle dersom vi ikke får til å tømme. Uansett så er det slik sykdommen virker. Mer og mer slås av. Takk og lov så er det ingenting å si på matlysten. Hun spiser og drikker bra selv om det tar lang tid. Meste av tiden må hun jo ha hjelp. Når jeg hjelper henne med kveldsmaten prøver jeg å la henne spise litt sjøl. Går jo ikke så bra da. Frukt derimot går bra og det hender hun får til å spise det litt sjøl.
Det er litt rart dette at ettersom tiden går og Eli blir dårligere så klarer jeg alltid finne nye innfallsvinkler. Sikkert mye fordi etter snart 5 år så har jeg fått veldig god kontakt med pleierne. Innimellom oppleves jeg nok som en pest og en plage for jeg er jo fryktelig sta da. Gir egentlig aldri etter når jeg har fått noe i hodet. Egentlig hadde jeg aldri klart meg uten denne staheten. Det er den som får meg til ikke å gi opp, men istedenfor gir meg fine dager sammen med Eli.
Vi har faktisk fine dager sammen. Eli er glad og ser ut til å være fornøyd når jeg kommer. Må jo som oftest bokstavlig riste liv i henne hver gang da, men hun er da med. Håper høsten gir mange fin dager slik at vi kommer oss ut. Trille i butikken kjøpe is liker hun for innenfor følger hun med og har et pent lite smil på munnen. Det å sitte i sentrum se på folk som haster forbi gir jo også inntrykk jeg tror er bra for henne. Noe må man jo finne på for å aktivisere.
Verdig liv og verdier er det ofte snakk om når eldreomsorg kommer opp i media. Det høres ut som om at det er betinget av pleiere som er på tåhev hele tiden. Jeg er så heldig at ofte kan jeg få ta kveldsstellet sjøl. Får vel kanskje si at jeg har sneket dette inn i besøkene litt etter litt. Mulig til stor frustrasjon for hvitkledde engler, men min dårlige hørsel gjør at jeg ikke får meg det negative. Fra spøk til alvor så er dette med å kunne ta Eli sjøl noe som gir meg ro i situasjonen. Ser jo på henne at det også betyr noe for henne. Kanskje ikke følelser dør sammen med hjerneceller. Ikke vet jeg, men det er noe veldig godt med å legge godama si i senga og pakke dyna rundt henne. Å se at hun sovner smilende gir ro i sjela.
Samtidig er det vondt også. Det er liksom feil seng. Det er ikke slik det skal være. Det var ikke slik vi trodde det skulle bli.
Fint å lese om hverdagene deres. Jeg antar at de er mye roligere enn for noen år siden. Å miste henne litt etter litt er nok det aller tøffeste. Du er sta og standhaftig, Atle. Det får du igjen for nå! Ha så gode dager som mulig sammen med goddama di!
Så fint å se blogg fra deg igjen, selvom det er tungt budskap så er det flott at verden får vite/lære