Vi kan velge, eller kan vi egentlig det?

Vi kan velge, eller kan vi egentlig det? Det er veldig få ganger i livet vi kan velge vår vei. Dette med vindmøller kan vi vel egentlig velge bort. Bare det at da står vi i fare for å måtte slå av noe vi opplever som komfort. Egentlig er de vel ikke så stygge sett slik på avstand når man suser forbi i soloppgangen.

Forandringer i livet kan vi ikke velge bort. De kommer enten vi vil eller ikke. Slik ble det også for oss. Fremdeles 7 år etter at livet snudde baksiden til så kan jeg ikke fatte at det har blitt slik. Idag for 7 år siden var jeg med Eli til legen for en test. Resultatet ble «presenil demens». Det var slik det sto på papiret. Fra den ene dagen på tur opp til Hønnsjøen til fullt kaos den andre.

Det var nok slik at vi hadde en anelse om hva som var i vente. Vi hadde pratet om det på ferieturen til Alcudia. Det skulle bli vår siste ferietur. Dagen etter forandret alt. På et vis så sluttet Eli nærmest å fungere etter legebesøket. Absolutt alt falt på mine skulderen. Hun gikk rett i svart for egentlig aldri å hente seg igjen. Med den foreløpige diagnosen i permen forsvant alt av det livet vi var vant til. det var vel egentlig da jeg mistet gullhjerter mitt.

Eli gikk i svart og med det fulgte depresjon og så angst. Angsten knelt henne. Hun ble helt taus. Det kunne ta timer før hun sa et ord. Livet ble liksom levd på kanten av stupet. Hva gjør man? Jo man fortsetter.

7 år etter, sykehjem, kan ikke gå, språket så godt som helt borte, greier ikke spise selv, greier egentlig ingenting selv. Så hva gjør vi? Jo vi lever på den måten vi kan. Helt uten håp for fremtiden, men gi opp er jo ikke et alternativ da. Fremdeles er «godama mi» gullhjerter mitt. Fremdeles hvisker jeg i øret noe som får Eli til å lyse opp «jeg er så glad i deg Eli.» Det forstår hun hva betyr.

Det er stille i huset og idag var det et slit å komme igang. Om 4 timer må jeg ha riste av meg tunge tanker. Eli merker med engang om jeg ikke er tilstede når jeg besøker henne. Rart dette at følelsen er der fremdeles. Hun føler noe er ikke som det skal.