Det fineste som finnes.

Jeg satt og så gjennom de siste dagers fotofangst, vanndråper frosset til is er vel noe av det fineste som finnes. Jeg lever i kontrastenes verden dypt nede i de mørke daler og høyt oppe hvor solen alltid skinner. I tunge stunder kan bildene tatt i glede over alt det vakre som finnes nede der du plasserer dine føtter bli en trøst og en slags energiinnsprøytning. Det er der jeg tømmer hodet for alt vondt.

En god natts søvn og de små ting er alt som trengs. Det fikk jeg inatt. Hun sovnet før meg og jeg ble liggende å se på henne. Alle bekymringsrynker var glattet ut og hun så ut som en engel der hun sov tungt. En stund tenkte jeg at nå er sykdommen borte, men jeg vet jo at den herjer rundt i hennes hode. Det er mange lange tunge netter og dager, en kamp hele tiden for at hun skal ha det best mulig.

En ting er sikkert når jeg ser henne ligge slik, det var verdt all de vonde dagene. For en stund kom jeg ut som seierherre over den ubudne gjesten i hennes hode. Så håper jeg at en god hvile for henne vil gjøre at hun kjenner meg igjen når hun våkner om bare for et lite minutt. Jeg trenger ikke mer for å orke kampen videre.

Kampen mot Alzheimer er lang og tung, en kamp du ikke kan vinne, men jeg prøver allikevel.