Nettet av strie har revnet og fungerer ikke lenger som det skal. Slik er det også inne i min kjæres hode. Det kalles Alzheimer. I tillegg har hun Capgras syndrom som gjør at hun forveksler meg med andre menn, kjente og ukjente. Jeg er 3 personer, hennes kjæreste (ektemann) en venn og en person hun er redd og hater. Vennen er til forveksling lik meg, til og med et antall tatoo’s er helt like og da navnet. Han tredje har ikke noe ansikt. Det varierer mye fra dag til dag om jeg er meg og hvor lenge det varer, 1 time til bare noen få minutter. Jeg vet altså ikke hvem jeg er når jeg står opp. Fra å være ektemann har jeg gått til å bli en omsorgsperson.
Omsorgspersjon, for meg en jobb som varer 24 timer i døgnet hver dag, hver uke. Er dette noe jeg plikter å være fordi jeg er ektemann ? Vi lovet hverandre å holde sammen i gode og onde dager, det handlet om kjærlighet. Det finnes støtteordninger vi kan nyte godt av både på det økonomiske og det mennesklige plan. Felles for dem er et papirhelvete jeg enda ikke har hatt energi til å sette meg inn i. Jeg leser og leser, men her stopper det. Det er nemlig slik at ingen kommer til deg og sier at slik er det og skriv under her. For min del har jeg nok med å holde klær, hus renet og pent, samt lage mat. Dagen blir for kort.
Jeg ønsker kun en ting, gjøre livet bedre og enklere for min kjære. Det er ingenting annet jeg ønsker, men samtidig vet jeg at hun kommer til å kreve enda mer innom kort ettersom det i hennes tilfelle har gått svært fort. Til og med den dyktige legen vi har vært så heldige å få synes det var svært stor negativ forandring på 3 uker. Vårt eneste håp er medisinen vi skal til å bruke like over nyttår. Om den kan hindre eller sakte ned sykdommen så får jeg være glad.
Etter en måned i noe som for meg har vært en reise gjennom helvetet er det kun en ting jeg er glad for. Hun synes selv at hun er helt ok,
Håper dette ikke rammer noen andre.
Vi lever på sterke gamle kjærlighetsbånd. Kjærligheten overlever alt………så lenge jeg orker.