Da har det gått 1 år fra vi kom hjem fra ferie med en sterk mistanke til at Gullhjertet mitt hadde fått samme sykdommen som sin mor.
Jeg tenkte på det i går da Isabelle, vår mellomste datter kom på besøk fra Toten. Vi går jo rundt her hver dag og blir jo til en viss grad vant til at ting er som de er om det går i det hele tatt da. Når så noen av våre døtre kommer hit blir alt så mye tydeligere. De er jo ikke så vant til å korte ned setningene og å vente litt på svar så da unnlater hun å svare. Det blir litt mye å følge med på. Skal man være ærlig så har jo det året som har gått vært en lang nedtur selv om det vel har gått bra til en viss grad.
Når vi er ute og går så veksler vi jo ikke så mange ord, men det har vi vel aldri gjort for hun har jo alltid vært litt fåmælt. Allikevel så var det annerledes for før kom det alltid ei hånd som søkte min, det gjør det aldri nå. Det blir til at jeg må ta hennes,men det blir ikke det samme. Om vi satte oss ned ute i skogen så kom det alltid rundt meg og hun hvilte hodete på skuldera mi. Slik kunne vi sitte uten å si et ord. Det er også helt borte. Vi lever vårt liv i Alzheimer?s skygge.
Disse tanken kommer alltid når noen av jentene våre er på besøk for de ser jo også at det som var så trygt og godt under deres oppvekst er borte alt sammen. Det er ikke mange sykdommer som rammer en hel familie så hardt som demens gjør. Jeg ser jo det veldig godt på mine foreldre som har passert 91, de tar det tungt. Sist vi var innom måtte jeg bli med han ut en tur og han spurte meg ? hvordan kan du klare å stå i dette hver dag ? Jeg ga et enkelt svar ? fordi jeg må ?
En god venn syntes nok også at det var så rart at jeg kunne være nesten helt på bunnen en dag for så å være oppe igjen dagen etter.
Det er derfor at jeg ikke tillater meg selv å ta med det vonde inni neste dag, da kan jeg jo ikke være noe for henne som trenger det den dagen og kanskje ikke neste heller. Det kalles vel å nullstille seg og det må jeg bare greie. Tror kanskje flere med meg som sliter med akkurat det.