Det umulige valget.

Ja hva skal jeg si da for nå var beslutningen tatt. Synes det er viktig å si noe, prøve å sette ord på de følelsene som komme da jeg har bestemt at nå må jeg ha en hvil.

Hun ville ligge på armen i natt Gullhjertet mitt liksom for å vise meg at det er ikke slutt enda “ jeg er her “

Da er det med en følelse av å ha dolket henne i ryggen at jeg takket ja til litt hjelp nå. Jeg må føler jeg ha en hvil for at jeg skal kunne fungere slik jeg ønsker overfor henne. Hun skal merke at jeg er gubben hennes og elsker henne akkurat like mye som før. Når livet og dagene blir en slags kamp mellom godt og vondt så er det fort å gå seg vill og miste retningen. Det må være synlig kjærlighet og den må føles det tror jeg er like så viktig for henne som for meg. I kampens hete kan det bli glemt og så må man finne tilbake dit man var.

Det å skille lag nå for en stund føles ikke hverken godt eller riktig, men jeg er redd for å tape kjærligheten til henne. Jeg må nå ha en hvil tror jeg for ikke å se dette som en plage. Jeg lever for å ta vare på Gullhjertet mitt og kommer alltid til å gjøre det så lenge jeg puster. Jeg vet at jeg ikke kommer til å gi opp håpet om flere gode år sammen, jeg bare vet ikke helt hvordan settingen blir. Det har jo blitt mer og mer at hun gråter og føler seg ensom og den følelsen kan jeg alt om for det er jo slik jeg også føler meg. Å være ensom blant mennesker er den verste følelsen du kan ha og sikkert for henne enda mer. Det at hun veldig ofte er redd for å låse opp døra og gå inn er jo et tegn i seg selv på at jeg ikke gir henne den tryggheten hun hadde før. Det er kanskje riktig at det blir for stort for henne heime slik hun er nå. Dette er nok ikke jeg rett person til å avgjøre for jeg har jo kun et mål Eli skal bo hjemme. Kanskje er det like mye for min skyld at det er målet, men det forandrer jo ingenting.

Det å skulle gi fra meg ansvaret for henne er et valg jeg ikke klarer å ta så det var greit at Gina ringte og ga meg liten valgmulighet. Jeg fikk ikke sove på det. Malin og Gina er jo viktige rådgivere for meg og vet vel at å gi meg på et vis “ sove på det “ ville ha gjort at jeg hadde sagt nei. Nå er valget tatt og så får jeg leve med det. Det å få til et godt liv for Eli er noe jeg setter først uansett.

Jeg tenker litt på at hun elsket jobben sin ute blant eldre så kanskje kan dette bli en slags opptur for henne for jeg ser jo den omsorgen hun har for mor. Det blir jo bare antagelser, men det er vel et slags forsvar da for min avgjørelse.

Jeg vet at det blir tøft dette, men jeg håper det blir for meg og ikke for henne. Jeg har vært uten Eli før og vet hvor vanskelig det blir for jeg føler som om jeg forlater henne hjelpeløs. Kanskje kommer det noe godt ut av det selv om jeg tviler på det. Sykdommen blir jo ikke borte så det er slik framtiden blir.