Det å være kjærlig, forståelsesfull og tenk på at det er sykdommen som gjør henne slik har jeg ikke hatt noe problem med. Mitt høyeste ønske har vært hele tiden å forsøke skape et trygt og godt hjem for Gullhjertet mitt. Det å svelge kameler og noen ganger også elefanter har jeg fått god trening i. Til og med når jeg ser gogutten min lide under hennes framferd så tolerere jeg det. Han vil helst være i fred på kvelden Vamp og liker ikke å bli vekket av klapp hele tiden. Alle ting som blir gjemt og funnet igjen også det jeg aldri har funnet godtar jeg. Så i går skjedde det eneste jeg ikke godtar, hun klarte snike seg ut av huset med kameraet mitt. Jeg lette til det ble mørkt og litt etter også, men det er søkk borte. Har heller ikke funnet det i dag. Utrolig nok så husket hun at det ble borte i dag tidlig. Selvfølgelig har det vært noen inne i huset å stjålet det, men jeg så hun var på leting ute da jeg ga fuglene mat. Dette går jo ikke lenger for jeg må jo ta vare på hus og hjem og kan ikke holde et øye på henne hele tiden. Nå blir det å prøve få henne vekk en periode og så får andre avgjøre om hun kan fortsatt bo hjemme. Nå må jeg vel si at det kanskje ikke er det. I de siste ukene nå så har jeg ikke klart alltid å få henne til hverken dusje, bade, vaske seg eller pusse tenna på morgenen. Hun gjør det på kvelden som alltid sier hun selv. På kvelden er det ikke noe problem. Fortsetter vi slik nå så kommer jeg til å gå ned for telling, såpass forstår jeg jo. Synd bare at det var kameraet som ble dråpen. Der hadde jeg nesten 1000 bilder vi begge hadde hatt glede av å ta. Det var ikke det enkleste døgnet jeg har hatt for nå er jeg nokså rådvill her jeg sitter sammen med Vamp og ser på flommen. Eli hun gikk heim og i dag synes jeg ikke det gjorde noe for hun snur sikkert og kommer tilbake igjen. Dette var leit for nå vet jeg at jeg ikke kan stole på henne lenger. Det blir kodelås og kameraer inne når hun er på avlastning. Jeg har ikke økonomi til å miste flere ting nå. Det er jo heller ikke trygt for henne slik det er nå. Da blir det et fengsel av hjemmet vårt, noe jeg aldri hadde trodd for 1 år siden. Jeg trodde at vårt tette forhold skulle være noe som berget oss. Så feil jeg tok. I alzheimers skygge er alle like her teller ikke et langt godt liv sammen noe. Siden Eli var 13 har vi holdt sammen og alt er blåst bort som om ingenting har vært der. Hun har blitt en annen og jeg eksisterer ikke. Det er så man ønsker å aldri våkne opp mer. Det er vel en fare for at jeg ikke kan skape et trygt og godt liv for henne om jeg aldri så gjerne vil.
Når du har det slik at hver eneste dag over tid blir det slik det nærmest blir ren tortur og man har ingen mulighet for å slippe unna. Det er aldri fred å få og du har ikke en eneste samtale i uka som kan bekrefte at du fremdeles lever for og sammen med et menneske da er det ikke lett å tenke kjærlighet. Å tape sin kjærlighet er lett når det er enveiskjørt.
Det blir ikke enkelt å si jeg er glad i deg på sengekanten i dag og mene det. Bare et kamera, men det var ikke et bare. Det var det som ga meg sjelefred og en mulighet til å hjelpe henne føle noe. Følelsen av glede og samhørighet i bilder.
Detta er min da sier hun og holder opp T-skjorta hun kjøpte til meg på siste ferieturen vår. Jeg eier ingenting her og er nærmest for asylsøker å regne. Så særlig mye værre kan det ikke bli her jeg nå må gå patruljevakt for å prøve få beholde litt av det som jeg trodde var mitt.
Hr. Alzheimer har begynt å røre på seg igjen.