Dette ble en slitsom dag og da ikke nødvendigvis på grunn av Gullhjertet mitt,men jeg prøver jo også å få flyttet over alt hit fra gamle bloggen. Jeg er jo den jeg er så innleggene der er de eneste som finnes. Hadde jo tenkt ta kopier, men det ble med tanken. Jeg skriver jo som sagt før rett i bloggen og det tenker jeg du merker for jeg regner med mye feil i norsk rettskriving. Det er slik jeg fungerer best. Det er ikke et eventyr dette. Det handler om ting som kan ramme hvem som helst. Jeg skriver det jeg tenker og opplever der og da. Skulle jeg kladde ville alt blitt pyntet på. Du som sitter i samme båt som meg kan ikke pynte på noe heller og kanskje sitter du der ensom du også. Jeg har vært heldig som har fått et enormt nettverk rundt meg, men så har det kostet ei åpen dør også da. Kanskje er ikke dette med på å gjøre livet så mye enklere heller for det er mange ganger jeg kunne ønske alt ugjort. Man skriver ikke av seg noe som mange kanskje tror for det er nesten motsatt, man fyller heller opp. Alt kommer på nytt uten at man kan kalle det ønskereprise. Jeg merker jo den følelsen av reprise nå som jeg jo ser alt under kopieringen. Det er vondt å se at man har tapt litt hele veien selv om jeg jo trodde det sto rolig i perioder. Jeg trodde det da.
Vi holdt senga til kl.6 i dag og tenkte jo litt » jøss «, men så var det jo ikke natta før rundt 24.00 heller. Det ble disse berømte 6 timene som jo er litt for lite. Det har ikke vært slik voldsom uro i dag selv om jo avisa ble hentet 3 ganger. Hun har vært flinkere til å huske ta av skoa når hun har vært ute og travet. Det sparer i hvertfall meg for mye ekstra jobb. Dette med å sitte stille når vi spiser er ikke så veldig lett å få til og du tenker sikkert at det ikke er så farlig. Det er det jo for det å være på farten hele tiden gjør jo at hun spiser for lite. To Ryvita med brunost er ikke nok. Matro er noe vi alle trenger, alzheimer eller ikke.
Det begynner å bli barflekker så vi må snart komme i gang med litt utearbeid så en og annen avledmingsmanøver skal vi få. Det trends jo også for turene på badet er godt over middels o nå har hun gått 6 uker på Risperdal. Da har vi etter boka tatt den vekk i 4 uker. Denne gangen tror jeg det blir for godt for jeg synes den gir for lite hjelp i forhold til hvordan hun blir. Hun blir veldig subbet som jeg kaller det og så er det i tillegg denne skjelvingen som gjør henne litt fortvilet. Tenker vi sier takk for hjelpa. Dette er jo tross alt ikke livsviktige medisiner. Da står hun igjen med Ebixa og den får ekspertene vurdere da den tid kommer. Jeg er litt redd for dette med at hun er litt redd for å gå inn når vi har vært ute på tur.
Hva kan det utvikle seg til ?