Jeg vet ikke hva du heter.

Edward A Murphy heter mannen som oppdaget den berømte såkallte Murphys Law ” Om det er to eller flere måter å gjøre en ting på, og en av de to måtene kan føre til en katastrofe, da vil noen gjøre det ” Den er så rett som det går an å få det for i dag har det gått galt alt som kan gå galt.

Det begynnte med en gang vi sto opp for da kunne jeg ikke finne hverken joggebukse eller T-skjorte, borte vekk begge deler. Det å si ” har du tatt………….” går jo ikke for da blir det konflikt med en gang. Bare å lete selv, men så er det jo forbudt område hennes kommode og det er der de bruker ligge det som jeg mangler. Når hun er slik så følger hun etter hele tiden så det var ikke mulig å få tak i klæene. Det ble til å spørre henne om å få låne noen klær så idag har jeg gått rundt i gamle filler etter meg selv. I dag har hun aldri koblet meg  til seg som kjæreste, heller det helt motsatte. Lenge siden det har vart en hel dag.

Det er veldig vanskelig dette når du under frokosten skal prøve å få henne til å sitte stille og spise. Dersom hun begynner å vandre så ender jo det opp med at hun kaster det meste av maten som jo består av to knekkebrød med brunost. Det er jo lite nok mat dette så jeg prøver å holde henne ved frokostbordet lengst mulig. da ender det alltid med at hun kaster et blikk som kan drepe og kommer med mye stygge ord. Det er akkurat det samme som skjer når hun kommer inne med avisen i gummistøvler. Hun tar ikke imot ” innstrukser ” fra meg samme hva jeg sier. Det var veldig leit da vi satt i solveggen og hun fortalte om ” den djævelen ” som prøvde og fortelle henne hva hun skulle gjøre. Bare vent til gubben kom heim. Jeg var en djævel, ikke kjæreste. Hvem i all verden var jeg da ?

Det har blitt noen tårer på fortvilelsens alter i dag og jeg lurer jo på om det er så bra for Gullhjertet mitt å bo hjemme. Hun låser dører, låser meg ute noen ganger, prater lavmelt om at hun er redd for å gå inn alene, det er noen her som jeg ikke ser eller føler. Hun gjemmer ting som er gubben sine og det verste av alt ” Jeg vet ikke hva du heter ”

” Jeg vet ikke hva du heter ” sa hun under kveldsturen vår. 5 ord som gjør like vondt som piskeslag for hvordan er det mulig å glemme navnet hans som har vært der i snart 50 år. Følelsen av at alle årene er forgjeves når Alzheimer`s viskelær jobber for fullt er tung å leve med, men nå har jeg jo mistet alt og snart kan jeg ikke gi henne trygghet heller. Skal også kjærlighet havne på hatlista mi ?

Sola har gått ned og de sier at den kommer igjen i morgen, men jeg lurer jo litt på det.