Jeg er så glad for en ting og det er at Eli sover så godt om natten nå om dagen. Vel våkner hun kl.5 – 5.30 men jeg er ikke nede å henter henne om natten lengre i hvertfall ikke denne uka. Jeg har vært dødstrøtt hele uka så det å fått hvile litt mer har vært veldig godt. Vi går i skytteltrafikk mellom sykehuset og heime hver dag. Hun blir veldig urolig da vi kommer dit og er jo da veldig slitsom, men det skjer jo mye hun ikke klarer å ta inn. I går ettermiddag var vi hos far uten at det var noen andre det da var hun helt rolig og det var veldig fint å se på at da vi skulle dra hjem gikk hun bort og ga far et kyss på pannen. Det kom noen tårer hos far, men da sa hun “ ikke gråt du Arne for Atle passer på deg akkurat som på meg “ Det var veldig rørende. Det ble en tåre eller to på meg også for jeg har liksom aldri tenkt at hun legger merke til at jeg tross alt jobber hele tiden for at hun skal ha et bra liv.
Vi har et tøft liv nå om dagen det er litt vanskelig å samle tankene. På et vis så prøver man jo å forberede seg på worst conceivable scenario for alt kan bli fryktelig mye verre enn nå.
I dag var det jo dagsenteret og jeg hadde bestemt meg for at hun kunne stå over, men hun ville seg så da ble det slik. Hun er veldig urolig da hun er der og ringer veldig ofte og klager på magen. Samme var det idag og da også på sykehuset. Nå i kveld har hun vært rolig så det er umulig å finne noe mønster. Mye er helt likt å da kan man jo gjøre noen tiltak som virker, men dette er ikke det.
Kanskje skulle jeg aldri sagt det om at hun var rolig nå i kveld for i skrivende stund har vandringen begynt igjen og sammen med det klaging over magen. Slik er hverdagen her hos oss. Når man tenker en god tanke så starter det opp på ny.
Da er det ikke så mye mer jeg får sagt bare at dere får ha en fin kveld.