Ole Lukkøye ble litt forsinket.

Vi fikk til natten denne gangen også, men det gikk en god time før Ole Lukkøye entret soverommet. Det er litt fint også dette å sitte se mørket forsvinne i en ny dag. Det minner meg veldig om skogen som jeg jo savner veldig. Kanskje også savner jeg litt den blå maskinen fra helvetet, men bare kanskje. Det hadde nok vært godt å rømme til skogs igjen sammen med skyggen min Vamp. Så ville jo skjebnen at livet skulle bli slik som dette og da kunne jeg jo ikke velge annerledes. Det å skape muligheter for Eli til å ha et bra liv er jo en måte å betale tilbake alt hun har gjort for meg. Det ble slik.

Det har vært litt mindre aktivitet fra min side nå så derfor ligger jeg veldig etter med å svare på Messenger, e-post og kommentarer på bloggen. I perioder får jeg veldig mye e-post fra mennesker som opplever det samme som meg, hver gang tenker jeg at jeg hadde håpet at jeg var den eneste i denne verden som får oppleve at den man elsker forsvinner litt hver dag. Slik er det dessverre ikke. Hvordan alle har funnet fram til bloggen min aner jeg ikke, men dersom den kan hjelpe bare en eneste en så gjør det meg glad. Det å entre en verden jeg ikke ante hvordan var er det som jeg syntes var verst. Kanskje kan du forberede deg litt slik jeg aldri fikk mulighet til.

Dette med å være åpen om sykdommen har jeg jo ofte messet om og det går ikke så mange dager mellom hver gang jeg opplever at noen rynker på nesa så det er en nødvendighet. Ser jo også samme innstillingen når det gjelder min fars kreftsykdom. Det skulle man nesten ikke tro for alle kjenner vel noen som har hatt det. Jeg synes vi som opplever å få sykdommer som dette på nært hold har et slags ansvar for å vise folk sykdommens sanne ansikt.

I Hypermatavisa Glåmdalen var det en artikkel om en kvinne med ME. Det blir jo også en sykdom vi ikke kan se så derfor er det med å få et ansikt å forholde seg til viktig. Et fint bilde av en vakker kvinne på 42 gir for meg ME et ansikt. Viktig mener nå jeg.

Bare litt tanker her når sola kommer og før vi må ut å gå litt.

Etterpå blir det å sette på beltene på 4hjulingen før snøen forsvinner.

Så er det jo også litt stafett der i Sør- Korea. Den vinner Norge selvfølgelig. Patriot må man jo være, men damene til Donald kommer nok til å bite fra seg.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist