atlelundhaug.no

Det vil ingen ende ta.

Vi hadde en fin kveld i går. Gullhjerte mitt forsvant inn i drømmeland kl. 21 omtrent så jeg fikk nærmere 3 timer fred og ro ute på trappa sammen med Vamp. Jeg vet det er stygt å si det, men jeg nyter kvelden da hun sovner tidlig. Det spiller ingen rolle for etter 5 er det ikke mulig å sove her i huset.

Det ble to ganger frokost i dag for jeg har rette og slett ikke energi til å krangle med henne. En time etter at bordet var ryddet var maten på igjen. Det var ikke mulig heller å få henne til å ta morgenbadet sitt for jeg prøver unngå at hun sier ting jeg synes er vondt å høre. Noe morgenstell ble det ikke. Hun er snill Eli så lenge du ikke prøver å rette på noe for da er det liksom bare å be om ukvemsord. Egentlig tror jeg ikke hun kobler meg til meg i det hele tatt i dag og kanskje heller ikke i går. De plukket blomster Isabelle, Emma og Eli i går, men at de var her det husker hun ikke. Det var Pia som hadde plukket de blomstene. Jeg bruker snu henne med å vise bilder, men det gikk ikke nå.

Vi har holdt oss mest i skyggen i dag for det har vært veldig varmt og lysten har vært dårlig på det meste. Vamp liker seg heller ikke i sola for han har mye igjen av vinterpelsen. Det har vært noe så vanvittig med flyging på det helligste at det hadde knapt vært mulig å telle. Det å skulle gjøre avlednings forsøk i et når man er hjemme hos seg selv går jo bare ikke. Nå har jeg vel nærmest gitt opp å få dette bedre. Nå er vi egentlig der som Risperidon hjelper og fortsetter dette en dag til så blir det å gjøre det jeg ikke vil. Hun får bare gå på det. Jeg orker ikke å holde på slik, da er det bedre at hun sitter mer i ro som hun jo gjør med 0,25 morgen og 0,50 kveld. Dette går bare ikke. Jeg kommer aldri til å holde ut en hel sommer slik. Jeg får bare bøye nakken og legge en søknad om noe avlastning satt i system. Jeg ønsker det ikke, men vet jo at gjør jeg det ikke så kommer jeg aldri til å klare holde hodet kaldt. Det å sette bort et ansvar slik er ikke lett, men på et vis spiller det ingen rolle for henne for hun husket ikke dagen etter at jeg hentet henne sist at hun hadde vært borte. Måtte jo le litt samme kvelden da jeg skulle pakke ut bagen hennes for da lurte hun på “ hvem i helvete har lagt klærne mine der? Jeg skal da ikke bort “

Den som får det verst er vel meg og jeg har det verst allerede nå. Jeg må jo ta vare på hjemmet vårt også og jeg rekker nesten ingenting av det som må gjøres på sommeren. I fjor kjørte jeg hjem mye ved fra skogteigen vår litt lenger nord for huset. Nå får jeg ikke gjort det for det går ikke å la henne være alene med Vamp. Jeg kommer ikke ut av huset en gang før hun kommer etter. Å ha henne og Vamp rundt meg mens jeg driver med motorsaga går ikke for plutselig så går hun.

Det ble en klesvask i dag og det var 2 dagers forbruk av undertøy. 18 stk truser. Hun skifter i et sett fordi de føles trange. Samtlige er L og hun er ei lita dame så de faller nærmest av.

Mens klesvasken tørket ute dro vi opp for å bade Vamp, men det ble ikke så mye bading akkurat for toalettet manglet jo. Vel hjemme er det på han igjen for det var 7 truser til gjemt unna i en skuff med topper. Det er pga av alt dette som jeg ikke rekker med for alt tar så mye tid. Bare å forhandle om å få vaske nevnte haug undertøy tar mye tid. Det er jo selvfølgelig ikke hennes truser, det er jo noe her og bruker dem i så fall.

Alt dette sier hun med lav stemme, så lav at jeg med dårligere hørsel på venstre øret knapt hørbart.

Det er så rart å se henne liksom snike seg fra rom til rom.

Jeg forstår vel litt etter litt at det jeg trodde jeg skulle klare kommer jeg ikke til å greie. Målet var at hun skulle være hjemme til hun ble pleiepasient. Det var det jeg mente med å bære henne. Jeg vil vel tro at jeg muligens når det stadiet lenge før henne.

Jeg trodde vel også at kjærligheten mellom oss skulle fortsatt være der selv om hodet ikke fungerer.

Hr. Alzheimer tar alt. Det blir ingenting igjen. 

Det vil ingen ende ta.