Det vil ingen ende ta.

Vi hadde en fin kveld i går. Gullhjerte mitt forsvant inn i drømmeland kl. 21 omtrent så jeg fikk nærmere 3 timer fred og ro ute på trappa sammen med Vamp. Jeg vet det er stygt å si det, men jeg nyter kvelden da hun sovner tidlig. Det spiller ingen rolle for etter 5 er det ikke mulig å sove her i huset.

Det ble to ganger frokost i dag for jeg har rette og slett ikke energi til å krangle med henne. En time etter at bordet var ryddet var maten på igjen. Det var ikke mulig heller å få henne til å ta morgenbadet sitt for jeg prøver unngå at hun sier ting jeg synes er vondt å høre. Noe morgenstell ble det ikke. Hun er snill Eli så lenge du ikke prøver å rette på noe for da er det liksom bare å be om ukvemsord. Egentlig tror jeg ikke hun kobler meg til meg i det hele tatt i dag og kanskje heller ikke i går. De plukket blomster Isabelle, Emma og Eli i går, men at de var her det husker hun ikke. Det var Pia som hadde plukket de blomstene. Jeg bruker snu henne med å vise bilder, men det gikk ikke nå.

Vi har holdt oss mest i skyggen i dag for det har vært veldig varmt og lysten har vært dårlig på det meste. Vamp liker seg heller ikke i sola for han har mye igjen av vinterpelsen. Det har vært noe så vanvittig med flyging på det helligste at det hadde knapt vært mulig å telle. Det å skulle gjøre avlednings forsøk i et når man er hjemme hos seg selv går jo bare ikke. Nå har jeg vel nærmest gitt opp å få dette bedre. Nå er vi egentlig der som Risperidon hjelper og fortsetter dette en dag til så blir det å gjøre det jeg ikke vil. Hun får bare gå på det. Jeg orker ikke å holde på slik, da er det bedre at hun sitter mer i ro som hun jo gjør med 0,25 morgen og 0,50 kveld. Dette går bare ikke. Jeg kommer aldri til å holde ut en hel sommer slik. Jeg får bare bøye nakken og legge en søknad om noe avlastning satt i system. Jeg ønsker det ikke, men vet jo at gjør jeg det ikke så kommer jeg aldri til å klare holde hodet kaldt. Det å sette bort et ansvar slik er ikke lett, men på et vis spiller det ingen rolle for henne for hun husket ikke dagen etter at jeg hentet henne sist at hun hadde vært borte. Måtte jo le litt samme kvelden da jeg skulle pakke ut bagen hennes for da lurte hun på “ hvem i helvete har lagt klærne mine der? Jeg skal da ikke bort “

Den som får det verst er vel meg og jeg har det verst allerede nå. Jeg må jo ta vare på hjemmet vårt også og jeg rekker nesten ingenting av det som må gjøres på sommeren. I fjor kjørte jeg hjem mye ved fra skogteigen vår litt lenger nord for huset. Nå får jeg ikke gjort det for det går ikke å la henne være alene med Vamp. Jeg kommer ikke ut av huset en gang før hun kommer etter. Å ha henne og Vamp rundt meg mens jeg driver med motorsaga går ikke for plutselig så går hun.

Det ble en klesvask i dag og det var 2 dagers forbruk av undertøy. 18 stk truser. Hun skifter i et sett fordi de føles trange. Samtlige er L og hun er ei lita dame så de faller nærmest av.

Mens klesvasken tørket ute dro vi opp for å bade Vamp, men det ble ikke så mye bading akkurat for toalettet manglet jo. Vel hjemme er det på han igjen for det var 7 truser til gjemt unna i en skuff med topper. Det er pga av alt dette som jeg ikke rekker med for alt tar så mye tid. Bare å forhandle om å få vaske nevnte haug undertøy tar mye tid. Det er jo selvfølgelig ikke hennes truser, det er jo noe her og bruker dem i så fall.

Alt dette sier hun med lav stemme, så lav at jeg med dårligere hørsel på venstre øret knapt hørbart.

Det er så rart å se henne liksom snike seg fra rom til rom.

Jeg forstår vel litt etter litt at det jeg trodde jeg skulle klare kommer jeg ikke til å greie. Målet var at hun skulle være hjemme til hun ble pleiepasient. Det var det jeg mente med å bære henne. Jeg vil vel tro at jeg muligens når det stadiet lenge før henne.

Jeg trodde vel også at kjærligheten mellom oss skulle fortsatt være der selv om hodet ikke fungerer.

Hr. Alzheimer tar alt. Det blir ingenting igjen. 

Det vil ingen ende ta.

12 Kommentar postet

  1. Det er veldig sterkt å lese om hvordan hr. Alzheimer driver deg fra skanse til skanse! Jeg er fortsatt både imponert over – og berørt av – din sterke vilje og din kjærlighet til Eli. Du har tøffe dager og får tøffe erkjennelser raskerer enn du klarer å “fordøye” dem. Jeg håper du finner en løsning du føler du kan leve med, som flere før meg har skrevet: – Det kan hende at noe faktisk blir bedre hvis du gir litt slipp og overlater mer av ansvaret til andre. Jeg sender en klem i søndagsnatten, og en godklapp til tålmodige og kloke Vamp.

  2. Jeg beundrer deg fortsatt og jeg stoler på at du gjør det som er best for dere begge to. Jeg tror ikke Eli vil føle at du svikter henne, hun kjenner deg knapt nok nå, og hun glemmer fort… du kan ikke og skal ikke måtte ta imot vonde ord. Du vet at det ikke er Elis ord, den Eli du ble kjæreste med og giftet deg med har dessverre fått en stygg sykdom hun ikke rår over. På Helsetunet har de mer kompetanse og de er mer hardhudede.
    Ønsker dere alt godt ❤️

  3. Erkjennelser er fryktelige, spesielt når de er av det vonde slaget. Men på en eller annen måte har du fått et større klarsyn etter at Gullhjertet var på avlastning. Det ble ikke noe bedre. Og din overbevisning om at det er bedre at hun ikke “dopes ned” ville nok ha passet på en frisk pasient. Ikke på en med alvorlig kognitiv svikt. Det er slitsomt for henne også å holde på som hun gjør. Hun får det roligere når hun dempes litt, og har det dermed bedre. Tror jeg. Men for mye av det gode er heller ikke bra. Medisineringen må skje i samråd med legene, som faktisk skal ha god greie på dette. Og spør og grav gjerne, slik at du blir trygg på at dette er det beste. Eller hva som er det beste. Med mindre det skjer et mirakel, vil Eli bare forsvinne bit for bit. Din kjærlighet til henne gjør det ikke. Det er bare at hennes sykdom hindrer henne i å føle og kjenne på de gamle, gode, kjente ting. Jeg føler virkelig med deg! Dette er tøffe tak, og vanskelige beslutninger må til.

    • Det har jo blitt veldig synlig dette nå da. Det er jo leger som styrer medisineringen nå også da, men jeg blir jo legens øyne da. Det har hendt de har bommet sterkt også da.

  4. Lei meg på dine og deres vegne, men med minnene trygt fremst i pannebrasken husker jeg når «vi» også kom dit. Og å få heltidsavlastning endret alt for vår del. Vi fikk det bedre alle sammen, noe vi aldri trodde kom til å skje. Det håper jeg kan bli deres versjon av historien også, når den dagen kommer 💜 Håper natten blir god hos dere.

  5. Du har god selvinnsikt ser det ut til 🙂 For du sier det jo selv, at det blir verst for DEG om hun drar på avlastning, for det virker jo som det ikke er så stort problem for henne,som du sier her. Du har holdt løftet ditt i massevis og vel så det, og når ikke du er DU lenger så er vel “hjemme” forsvunnet på et vis også.. Synes du burde søke om fast avlastning, uten å bøye nakken.. 🙂

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist