Jeg får vel si at jeg har satt meg selv i en litt merkelig situasjon. Nå skal jeg gjøre noe mot min vilje. Jeg har jo alltid ment at Eli’s plass er her hos Vamp og meg og har vel trodd på at dette skal jeg klare til jeg må bære henne. Etter som ukene har gått så har det jo blitt stadig verre dette og jeg tenker mye på at en dag om ikke lenge kanskje er ved veiskillet for oss to. Vi er ikke der enda håper jeg, men nå handler det mer om å gjøre slik at hun får det best mulig. Hva som er best mulig vet ikke jeg, men tror jeg må forsøke å ha henne borte hjemmefra i perioder. Slik hun er nå så minner hun mest om et litt krevende frøken i førsten av tenårene. Prøver jeg å hjelpe henne til rette med ting snur hun ryggen til og kommer med slik som nesten får toppen av hodet mitt til å løfte. Nå i dag da Pia var her så måtte vi jo dra litt på smilebåndet for da var det konstant ufinheter mot meg. Hun var ekstra raus i dag for hun slengte litt etter Pia også.
Jeg kan være utrolig tålmodig, men når det kommer til “sleivkjeft” så er det som rødt flagg foran en okse. Jeg vil vel si for å være ærlig at det er ikke få ganger i løpet av en slik dag holder på å eksplodere. Jeg er ikke skapt for å bli motsagt på den måten, da fyrer det. Når det blir slik så er jo dette nærmest en kamp mellom oss og da tror jeg vel tiden er inne for oss begge til å hvile litt hver for oss. Vi må prøve bare prøve litt nå på å finne en måte vi begge kan eksistere på. Håpet er jo at kanskje kan dette bli noe som kommer henne til gode i form av at disse angst smertene forsvinner. Det er jo det som dette er.
Mandag er knøttefotball så vi tok en tur til Roverud for å se på AK spille. Hun bruker å like det Eli. Det har jo gått en tid siden sist det var kamp og hun har vel ikke blitt piggere akkurat selv om jeg syntes det gikk bra litt igjen. Knapt 20 minutter fikk vi med oss og da var det bare å dra hjem. Hun gråt og var veldig nedfor. Det går ikke så bra dette med sosialt liv på oss lengre ser det ut til. Er nokså rådvill for nå har jeg vel prøvd det som er mulig å prøve. Kanskje er det bare slik det er, noen klarer seg lenge med alzheimer før det blir så merkbart på alle måter. Andre får det tøffere, men Eli har jo drasset rundt hr.alzheimer så mye som kanskje 10 år allerede. Det skjedde så mye rart den gangen da Linda’s eldste gutt var liten og han er 18 nå. Faktisk var det også rare ting som hendte før han begynte på skolen. Da begynner det å bli enda noen år tilbake. Alzheimer har herjet i Eli’s hode lenge og jeg kan ikke fatte at jeg ikke reagerte den gangen.
Hvorfor så jeg ikke dette komme?