atlelundhaug.no

Hadde jeg bare visst at dette var slutten.

I dag føles det som mye av min hjernekapasitet er brukt opp dels urokråka mi og litt nye ting å gruble på. Hun er ikke den enkleste å bli klok på nå om dagen Gullhjerte mitt og jeg er glad jeg har litt andre ting å tenke på også. Søvnen er det ingenting å si på for den er som seg hør og bør være nå på denne tiden. Å sove bort denne fine tiden går jo nesten ikke å gjøre, det er ikke så lenge vi har så mye lys. Det som bekymrer meg mest er at hun har blitt så ufin mot meg. Når hun føler at hun trenger trøst for noe så er det “ er så glad i deg “ men like etterpå er det ikke like pene ord å få høre. Klarer ikke helt å overhøre alt.

Vi fikk langveisfarende i dag, det var Isabelle og Emma som kom på besøk. Man blir jo glad for å få litt besøk, men etterpå blir jeg jo litt lei meg for det blir jo så veldig sykdommen som herjer i henne. Så lenge vi går slik rundt hverandre hver dag så legger jeg jo ikke merke til alt. Det er et veldig slit dette og da er det jo litt greit at jentene våre få se litt av hvordan livet kan være sammen med mamma. Da er det enklere å forklare hvorfor jeg en dag om kanskje ikke lenge må ta noen beslutninger som vil forandre livet for oss alle. Jeg har også en smertegrense som alle andre. Kanskje kjenner jeg min bedre enn mange andre kjenner sin. Det som er så leit er jo at det er dette som gjør så vondt som til slutt blir igjen. Hadde jeg bare visst at dette var slutten, men det vet ikke jeg så derfor må jeg prøve litt til.

Så er det kvelden på oss her og det er bare å ønske alle en fin kveld videre.