Det blir verre.

Ja hva skal jeg si……….akkurat nå er vi vel på nytt inn i kaosets mørke dal. Det har jo blitt litt etter litt uroligere her, men jeg har tenkt at det har vært litt for mye for henne. Det er nok mer at nå bygger det seg på nytt opp dette med angsten hun har. Fra i dag tidlig har hun nærmest visket ut ordene hun skal si. Nå har ikke jeg noe navn lenger for hun har sagt flere ganger “ tenk jeg husker ikke hva du heter “ Hva heter gubben din bruker jo jeg å prøve på da. Da finner hun igjen navnet, men jeg mangler jo. Nokså ofte når vi begynner på en ny slik runde så tenker jeg. Hun skal bo i sitt hjem som vi sa, men hvor skal jeg bo? Hver gang vi går inn inn en slik mørk periode igjen så kommer alltid spørsmålet om når jeg skal dra heim. Da bruker hun også å bli nokså utrivelig å være i hus med. Du får liksom ikke helt festet grepet da hun sier “ er det flere slike Atle Lundhaug.”Det ser ut som om at denne gangen blir vi reddet av oppholdet hun snart skal på. Da håper jeg bare at vi har fått tilbake bilen vår til hun kommer heim igjen. Dette med bilen er et veldig uro moment for hun spør minst et tosiffret antall ganger om dagen hvorfor den bilen står her. Nå trodde jeg at vi hadde funnet en vei å gå så skuffelsen er nokså stor når jeg ser på denne dagen. Døra til badet låses opp og igjen, den første rullen med toalettpapir er for lengst borte og nr.2 er på god vei ned sluket får jeg vel si. Vandre frem og tilbake og kaste “ hold kjeft blikk “ dersom jeg prøver å si noe. Vaskemaskinen med hennes undertøy som skulle vært hengt opp blir til “ de er ikke mine så heng de opp selv. ” Det er nok ikke vi som fant noen vei, det er nok sykdommen som tok en liten hvil. Det blir spennende å se hvordan det ser ut i morgen for da skal hun på dagsenteret. Vi får skrive huskelapp i kveld så slipper jeg å måtte spørre om hun skal i morgen tidlig for da kan det fort bli et krast nei.

Vi var oppe i Hønnsjøn en tur i dag for å få kjølt ned Vamp litt. Det ble da et bad på oss også, men en ting så jeg jo ned en gang. Hun fikk ikke til å svømme, det gikk ikke. Enten så har hun glemt hvordan ellers så turte hun ikke legge på svøm. Det ble ikke så lenge vi var der for hun syntes det var kjedelig. Egentlig så har jeg vært på leiting etter en kano til oss tre, men det kan jeg nok spare meg for. Tror neppe jeg får Eli ut i båt.

Klikk, sa det i baderomsdøra og da har vi nok passert gang nr.20.

Hvem var det som sa at livet var godt å leve. Da er helvetet igang igjen og bare en ting er sikkert det blir verre.

På nytt må alt gjemmes unna før det forsvinner, hun har selv gjemt sin lommebok og mobiltelefon og husker ikke hvor de er, det gjør jeg. Denne gangen skal de få ligge der de er for hun klarer ikke å bruke telefonen eller bankkortet allikevel. Så lenge hun ikke spør etter noe av det kan de like godt ligge der de er. For å si det rett ut, nå er jeg drittlei, men i morgen er jeg sikkert igang igjen. Det tar visst aldri slutt og det ønsker jeg jo ikke heller for da er det helt slutt.

 

7 Kommentar postet

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist