Hvor går veien nå?

Det satt langt inne å få noe ned på papiret i dag. Det krongler her heime igjen og da blir jeg ikke så sosial av meg. Jeg vil helst grave et hull, krabbe nedi og dra lokket over. Så prøver man igjen for man må jo ha troen på en ny vår ellers fungerer dette ikke. Det er fryktelig tungt når Gullhjerte mitt begynner vandringen igjen for da vet jeg at mer følger i fotsporene om man kan si det slik. Plutselig får du da en storm av ting som får hodet til å føles som en trykkoker. Det er så mange ting som irriterer at det er bare å begrave tankene i noe lesbart. Bare slike små ting som en kopp varm god kaffe. Jeg forstår ikke at noen kan klare å sluke den så fort uten å brenne seg i munnen. Det samme er det med maten. Den samme kaffekoppen og rundstykket som skulle være kveldskos går ned på noen få minutter. Det eksisterer overhodet ingen brems og jeg blir stresset bare av å se på.

Det gikk lenge som jeg liksom kunne føle at jeg betydde noe i livet hennes for hun kunne legge kinnet mot hodet mitt å fortelle det alle ønsker å høre. Nå er det helt slutt på det og det eksisterer ingen berøring i det hele tatt. Dersom jeg legger armene rundt henne så viser hun med hele seg at dette er ikke noe hun liker. Nå er jeg hjemmehjelp, kokk, sjåfør og da også ufaglært sykepleier. Det er det jeg rekker på en dag. Da er det veldig godt å bli “ kvitt “ henne en dag. I dag var hun på dagsenteret og det var  godt å få de timene uten henne. En slik dag i uka og da 14 dager borte tror jeg nesten blir redningen for oss. Kan nesten ikke forstå hvordan dette skulle kunne gå dersom det tilbudet ikke var der. Det er jo klart at må du så må du, men at det kan gå på helsa løs det forstår jeg jo nå. Det tok tid å ta det inn over seg.

Vi har gjort vår vanlige biltur Østfjell, Vestmarka, Matrand, Østfjell som vi jo må hver kveld fordi det er så lenge siden vi var der sist, sier hun. Så var det denne bilen da som hun jo enda ikke forstår hvorfor er her. Tar det så mye lengre tid nå så står den i fare med å bli kostemalt hvit. Tror at om den hadde vært hvit så hadde hun knapt reagert. Forbannet så bra alt skal klaffe også da.

Som du sikkert kan lese det til mellom linjene her så er stressnivået høyt når du skal ha denne evige vandringen ut og inn på badet. Som sagt før så er det 255 ark på en Lambi rull og nå er vi opp i 2/d. Jeg er igjen henvist til toalettet i kjelleren dersom jeg skal få sitte i fred. Vamp han har lagt ligger ved føttene mine med hodet på ene foten min og viser at “ jeg er her.”

Håper virkelig at dagene fremover blir roligere og at vi ikke på nytt går inn i en uroperiode.

Da er det i så fall godt å vite at 3C er kun 10 dager unna.

Så får man heller tåle litt dårlig samvittighet.

Hvor går veien nå?