Hvor går veien nå?

Det satt langt inne å få noe ned på papiret i dag. Det krongler her heime igjen og da blir jeg ikke så sosial av meg. Jeg vil helst grave et hull, krabbe nedi og dra lokket over. Så prøver man igjen for man må jo ha troen på en ny vår ellers fungerer dette ikke. Det er fryktelig tungt når Gullhjerte mitt begynner vandringen igjen for da vet jeg at mer følger i fotsporene om man kan si det slik. Plutselig får du da en storm av ting som får hodet til å føles som en trykkoker. Det er så mange ting som irriterer at det er bare å begrave tankene i noe lesbart. Bare slike små ting som en kopp varm god kaffe. Jeg forstår ikke at noen kan klare å sluke den så fort uten å brenne seg i munnen. Det samme er det med maten. Den samme kaffekoppen og rundstykket som skulle være kveldskos går ned på noen få minutter. Det eksisterer overhodet ingen brems og jeg blir stresset bare av å se på.

Det gikk lenge som jeg liksom kunne føle at jeg betydde noe i livet hennes for hun kunne legge kinnet mot hodet mitt å fortelle det alle ønsker å høre. Nå er det helt slutt på det og det eksisterer ingen berøring i det hele tatt. Dersom jeg legger armene rundt henne så viser hun med hele seg at dette er ikke noe hun liker. Nå er jeg hjemmehjelp, kokk, sjåfør og da også ufaglært sykepleier. Det er det jeg rekker på en dag. Da er det veldig godt å bli “ kvitt “ henne en dag. I dag var hun på dagsenteret og det var  godt å få de timene uten henne. En slik dag i uka og da 14 dager borte tror jeg nesten blir redningen for oss. Kan nesten ikke forstå hvordan dette skulle kunne gå dersom det tilbudet ikke var der. Det er jo klart at må du så må du, men at det kan gå på helsa løs det forstår jeg jo nå. Det tok tid å ta det inn over seg.

Vi har gjort vår vanlige biltur Østfjell, Vestmarka, Matrand, Østfjell som vi jo må hver kveld fordi det er så lenge siden vi var der sist, sier hun. Så var det denne bilen da som hun jo enda ikke forstår hvorfor er her. Tar det så mye lengre tid nå så står den i fare med å bli kostemalt hvit. Tror at om den hadde vært hvit så hadde hun knapt reagert. Forbannet så bra alt skal klaffe også da.

Som du sikkert kan lese det til mellom linjene her så er stressnivået høyt når du skal ha denne evige vandringen ut og inn på badet. Som sagt før så er det 255 ark på en Lambi rull og nå er vi opp i 2/d. Jeg er igjen henvist til toalettet i kjelleren dersom jeg skal få sitte i fred. Vamp han har lagt ligger ved føttene mine med hodet på ene foten min og viser at “ jeg er her.”

Håper virkelig at dagene fremover blir roligere og at vi ikke på nytt går inn i en uroperiode.

Da er det i så fall godt å vite at 3C er kun 10 dager unna.

Så får man heller tåle litt dårlig samvittighet.

Hvor går veien nå?

17 Kommentar postet

  1. Min mann fikk Altzheimer diagnose i 2014. Han er nå 5 dager på dagsenter, og sier at det er jobben hans. Det var ikke noe han ville i begynnelsen, men det tok ikke lange tiden før vi kunne øke fra 2 dager til 3 og nå 5. Jeg vil anbefale deg å prøve dette for Eli, og ikke minst for deg selv.

    • Vi har en form for avlastning i turnus som betyr at hun er 4 uker hjemme og 2 uker på avdeling. Dette kan utvides om det er nødvendig og jeg har vel funnet ut at dette fungerer greit selv om vi akkurat har startet opp. Hun har vært borte 2 perioder nå. Vi har en dag på dagsenteret i uka. Det finnes ikke tilbud 5 dager i uka her.

  2. Fint at det finnes også et dagsenter at du får en avlastning. Og vamp er god å ha.
    Er det mulighet at hun skal bo på et sykehjem på heltid og du kan heller besøke henne der?
    Kanskje det er en bedre løsning?

    • Vi kan få flere dager, men hun trivdes best med den ene så da ble det slik. Hun skal på opphold nå snarr. 4 uker hjemme og 14 dager på avdelingen det får greie seg. Å bo fast på sykehjemmet er ikke et alternativ enda synes jeg. Så lenge det er tryggt for henne å bo hjemme så skal hun det.

  3. Forstår godt at du blir sliten. Men du må øve på å ikke bli stresset. Har du sett filmen alltid Alice ? Vet du sa du ikke ville se den men tror kanskje det er på tide. Den får veldig fint frem hvordan demente ser virkeligheten ….
    Bare en dag på dagsenteret? Kunne hun ikke vært flere? Og ikke spør om hun vil, det er hennes gjøremål, jobb e.l Det er noe man bare må.

    • Vi hadde henne to dager, men da ble hun så urolig. Nå har vi satt avlastnig i turnus 4 uker hjemme 2 uker bort. Det gikk veldig bra sist. Skal prøve å se filmen da Eli er borte neste gang.

  4. Hei Atle. Endelig fikk jeg noen minutter til overs og tid til å se meg rundt her hos deg:) Liker det jeg ser, du skriver fabelaktig godt! Jeg har en kontakt hos pårørendealiansen som jeg godt kunne tenke meg å tipse om bloggen din – kan jeg? De publiserer mange slike blogginnlegg og er en diagnoseuavhengig organisasjon for pårørende. Du har mye viktig å fortelle:) Klem

    • Koselig å høre fra deg og er glad for alle som kan få del av det både du og jeg skriver om.Sekken kognitiv svikt er stor og det sitter mange rundt omkring som er i samme situasjon som oss.

  5. Godt du har avlastning å se fram til og funnet ut at du trenger det for å være til hjelp for Eli! Hunder er kloke dyr, de skjønner når vi ikke har det så bra! Merker det godt på min egen firbeinte venn.Fint at du har hunden som turkamerat og venn 💕

  6. Jeg bøyer meg i støvet for din stamina og din til tider brutale ærlighet og (selv)erkjennelse. Tenker at det er godt å ha lest om glimt av gode stunder og ekte glede til tross for at ting ikke går i din/deres retning.Kan som vanlig bare sende en sen sommekveldsklem og noen gode tanker til dere begge og Vamp <3

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist