Vårt hjem består nå etter at jentene våre har fått sine egene hjem av Eli , meg og Vamp. Vamp og jeg har mistet vårt hjem siden hun ikke er her. Kanskje er det feil, men idag vill vi prøve å få hjemmet vårt tilbake. Idag skal hun få komme hjem, sove i sin seng og ha de tingene rundt seg som jeg vet hun er glad i. Jeg vet ikke hvor lenge hun blir borte fra og med i morgen, men det er inatt som er viktig. Jeg håper at å komme hjem, få en natt sammen med Vamp og meg vil få de fine tankene og bildene tilbake i hennes hode. Jeg har lystvtil å få ligge ved siden av henne å se på hun sover tryggt hjemme før vi kanskje skall skilles på nytt. Kall meg gjerne egoist, men dette er noe jeg må. Jeg skal klare en natt uten et sekund søvn bare for å få se henne tasse rundt i huset igjen.
Så var Eli hjemme igjen og vi har kost oss med litt middag, hun er akkurat som for 1 mnd siden. Det er så jeg lurer på hva skjedde da ettersom det ble bare værre og værre. Det må jo være en forklaring. Nå sitter vi her foran tv’n gullhjerte mitt og jeg med Vamp på teppe sitt mellom oss. Nå er vi en familie igjen for en stund. Forandringen fra å ikke vite hvem jeg var å til nå som jeg er kjæresten og gubben hennes igjen er ikke til å tro, jeg skjønner ingenting. En ting er jeg helt sikker på at om det ikke hadde vært for alle englene på 2A så hadde hun fremdeles vært i en annen verden enn min. Noe skjedde der nede som ble veldig positivt for oss. Nå ser jeg fram imot neste steg på veien. Vi får nok det litt tungt imorgen, men idag er det topp. Det er ikke så lett å skulle sette ord på hvor glad jeg er for at jeg hentet henne hjem vi trengte akkurat dette nå, å være familie. Jeg var ikke så veldig sikker på at dette var så lurt i og med at når vi måtte be om hjelp var hun veldig redd for alt.
Så vant vår kjærlighet til hverandre en liten seier igjen. Nå er vi klare til kamp mot Alzheimer.