Du er eller ikke er.

På nokså få måneder har jeg fått oppleve å gå fra å sitte i en maskin langt inne i skogen uten mye menneskelig kontakt til å skulle gi omsorg til et menneske som jeg er veldig glad i. Det var vel egentlig det siste jeg trodde jeg skulle bli som førtidspensjonist, omsorgsarbeider. Nå i etterkant ser jeg jo at det var kanskje det jeg egentlig skulle vært fra starten av fordi jeg evner å føle med mennesker samtidig som jeg klarer å omsette det til noe kreativt. Jeg har også oppdaget at kanskje mange som har den jobben skulle kanskje aldri hatt den heller. Årsaken er jo egentlig ikke det faglige, for der mangler det ingenting. Mangelen er heller på det menneskelige planet, det at de føler seg litt over de menneskene de skal vise omsorg for. Kan du ikke gråte sammen med den som du synes er svakere enn deg selv så kan du vel heller ikke gi den omsorgen det medmennesket trenger. Kan hende det er bare tull, men jeg tror ikke det.

Om jeg ser på vår situasjon med gullhjertet mitt så er vi nok veldig heldige fordi den delen av helsevesenet i vår kommune som har demens som arbeidsområde er veldig utrustet med akkurat det jeg skriver om, de er medmennesker som makter å vise medmenneskelighet og det gir meg som heldøgns omsorgsarbeide en solid trygghet på at det er noen som kan ta over der jeg ikke makter. Det er i det hele tatt svært så stor forskjell på det å være menneske og medmenneske, det er ikke bare 3 bokstaver extra.

Jeg vet ikke om du forstår hva jeg mener, men jeg tar sjansen på det. Det å forholde seg til jobben med en stor grad av profesjonalitet betyr ikke å miste seg selv i den som nok mange har gjort.

Kan du slenge en stor biff på grillen og spise den med ei øl til samtidig som du ser på nyheter om sultkatastrofer i Afrika ?

Den ene biffen vil jo ikke hjelpe så mye.

Jeg leste ei bok engang av Ray Brandbury som skrev grøssere mest, den het The last night of the World. Det var på slutten av den siste natten et ektepar satt og snakket sammen. Jeg synes dette var så beskrivende for en tilstand.

He sat back in his chair, watching her. Are you afraid?
No. I always thought I would be, but Im not.?
Wheres that spirit of self-preservation they talk so much about?
I dont know. You dont get too excited when you feel things are logical. This is logical. Nothing else but this could have happened from the way we lived.?
We havent been too bad, have we?
No, nor enormously good. I supposed thats the trouble  we havent been very much of anything except us, while a big part of the world was busy being lots of quite awful things.?

Det er en del mellom linjene i det jeg har skrevet nå og det er ikke sikkert at du klarer finne det, men kanskje setter det igang en prosess inne i deg som du kanskje trengte. Du må gjerne mene at ? dette var bare surr?, men tenk etter, empati heter det og det er kun et ord. Om du en person som er empatisk så betyr ikke det at du utstråler det samme.

Du er eller ikke er.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist