Det har vært en hektisk dag for oss og gullhjertet mitt sloknet kl. 21 enda vi ikke var oppe før 6.30. Vi fikk det faktisk litt travelt på morgenen fordi vi sov litt lenge. Vi fikk besøk av Malin og Berit idag, det er to av våre gode hjelpere som tar av litt tyngde på mine skuldere. Malin har vi mye med og gjøre og det er til henne vi klager vår nød når det blir problemer. Berit og de andre i hjemmesykepleien hjelper oss med alle praktiske ting vi måtte trenge i hverdagen. Vi liker å gjøre alt selv så det blir mest dette med trygghet det handler om. Det var faktisk Eli selv som spurte meg om ikke de kunne komme tilbare igjen etter avbrekket i vår og sommer. Vi eller rettere sagt jeg synes vel det er et snev av luksus, men så ser jeg at det betyr en god del for henne.
Det er et spørsmål jeg alltid stiller meg når jeg våkner, «kjenner hun meg igjen» De fleste gangene vet jeg egentlig ikke helt. Hun har på et vis akseptert at det er en annen » venn » der og passer på henne når jeg er borte i hennes minne. Jeg prøver å huske på at jeg altid spør om lov til bortimot alt jeg bruker her heime. » kan vi ta bilen din til butikken» osv. Da går det så mye bedre og om hun kjenner igjen meg så tenker hun aldri på » din bil » for det er hun jo vant til at jeg sier om vår bil. Hun er veldig fokusert på at hun skal bo hjemme og det sa hun til Malin og Berit i dag også. Det er også litt bra for meg for hun skjønner jo at hun ikke kan være alene hjemme. Vi har fått tilbud om litt mer skreddersydd aktivitet for henne og en støttekontakt, men det sa hun selv at hun ikke ville ha.Hun ville være hjemme. Jeg spurte når vi ble alene om hvorfor hun ikke ville det og da sa hun at hun ville være der jeg var. Det gjorde meg veldig glad for så mye større kjærlighetsærklæring enn det får jeg nok ikke. Hun har jo rett det er slik vi ønsker å leve vårt liv og sykdommen skal ikke få stjele det fra oss.
En dag gjør den det, men det er ikke nå.