Atle Lundhaug

Du lar meg aldri falle.

Når du står opp tidlig blir dagen lang. Vår dag ble lang. En lang fin dag med meningsfyllt innhold. Mange fine bilder, hyggelig pratestund og sol, bedre blir det ikke. Jeg klarer nesten alltid å falle når vi er ute i skogen og idag var intet unntak, det ble mange knall og fall. Jeg ser simpelt ikke hvor jeg plasserer beina. Når vi går slik blir det kanskje ikke så mye sagt, men når en kjøttmeis  plutselig kom og ga oss en minikonsert der vi satt sa Eli ” du faller så mye sjøl, men du lar aldri meg falle til og med om natta tar du hånda mi ” Jeg har ikke tenkt på det, men noen ganger når Eli sovner før meg så bruker jeg ta handa hennes å gjømme den i min. Det er liksom for å være sikker på at hun er der om natten for det var slik jeg gjorde da vårt liv var et kaos. Jeg holdt hånda hennes for at jeg skulle våkne igjen dersom hun sto opp. Det har Eli nok merket siden hun sa det idag. Jeg har fortsatt å holde den hånda fordi jeg er redd for henne ikke fordi jeg tror hun plutselig går uten å si noe.

Jeg tenker mye på at sjøl om det noen ganger føles både tungt og tomt så er vi veldig priviligert, ja du leser riktig, vi er det for  kjærligheten vi har til hverandre ble satt på den største prøven den kunne få og den ga oss et kjært svar, den består i gode og vonde dager. Andre går gjennom livet uten å merke om den er der eller ikke mens vi får bevis hver dag på at den består. Derfor er vi heldige. Vårt liv har blitt litt vanskeligere, gitt oss litt større utfordringer, men gitt ordet Glede en helt annen betydning. Før var glede som regel forbundet med når vi kjøpte noe nytt for det hadde vi jo både spart og gledet oss til. Nå er glede å ha en fin dag sammen og å kunne dele vår erfaring med andre. Vi har fått et nytt liv som vi skaper stadig nye kapitler i sjøl.