atlelundhaug.no

Egoismen rår.

Plutselig ble det riktig vår og Vamp og jeg har vært på leting etter sommerfugler og andre insekter, men det er for mye vind her. Det var noe jeg burde vært på i dag, men jeg lar egoismen rå for jeg vet at det ville gjøre meg veldig vondt. Det var borgerlig konfirmasjon på Kongsvinger i dag og vi har barnebarnet Herman der. Å dra dit uten at Eli er med vet jeg at blir veldig vondt så det orket jeg ikke. Dersom hun ikke hadde vært på Helsetunet tror jeg nok at resultatet hadde blitt det samme. Det kostet nesten 2 dagers slit med uro fars begravelse. Det vil man nødig oppleve igjen. Så vil jeg jo også hevde at den tiden da gutta fikk barbermaskin på den store dagen for lengst er forbi. Nå er det pengene som også har overtatt her og beløpet til den lykkelige nesten voksen er betraktelig større enn min brutto pensjon. Bra vi venner våre nesten voksne til hva som betyr noe i livet. Plutselig en dag sitter de kanskje som meg. Her har penger for lengst mistet sin verdi og kan aldri erstatte eller gjøre vårt ødelagte live bedre. Ja, jeg sier ødelagt for selv om jeg er takknemlig for hver dag jeg har sammen med Eli så er det ødelagt. Alle det som hadde med det å være glad i hverandre og som ga så sterke bånd er borte. Nå tror vel jeg at tryggheten, trøsten og det å bli tatt vare på som jeg gir er en slags måte hun viser sin kjærlighet til meg på. Det er jo ikke sikkert det er slik da, men noe må man jo prøve å tro på. Nå er det uansett bare 4 netter til jeg får se det. Undrer veldig på hvordan jeg takler at hun ikke vil være hjemme om nå det skjer. Det blir leit for så tvinges vi jo inn i en tilværelse jeg håpet det skulle gå mange år før inntraff. Hvordan lage en plan for det? Det har vært mange tung avgjørelser å ta siden sykdommen slo til og jeg er glad for å slippe ta denne. Dette må Eli velge selv.
Jeg hadde vel egentlig trodd jeg var i ferd med å bli smårar med alle disse absurde tankene, men etter alle meldinger jeg får så forstår jeg jo at dette er tanker også flere har. Det finnes ingen lærebok for oss som er pårørende til disse menneskene som havner under betegnelsen kognitiv svikt. Tenk om det hadde vært en, i så fall hadde den hatt dobble tykkelsen av bibelen. En ting tror jeg vi har felles, engstelsen for morgendagen. Det kommer alltid en morgedag.
Vi henger fast med et ben i en tid som var og beveger det andre inn i en tid vi ikke vet noe om. En ting vet vi, det kommer til å gjøre vondt den dagen vi går ned i spagat. Så kan du si at ingen vet noe om morgendagen. Litt rett i det, men bare litt.
Eli hun gikk til ro med kjæresten sin, men våknet opp med en ukjent.
Jeg gikk til ro med kjæresten min, men våknet med en som ikke kjenner meg.
Hva bringe din morgendag.